Det er ikke krig, jeg tror ikke det blir noe problem. De klarer seg nok.

Hadde det vært krig, så hadde jeg muligens ikke vært så ettergiven .. heller ikke med meg selv.

Det er naturlig å føle skam, når man er en del av et lag, har investert jobb, svette og slit. Men du går altså på akkord med deg selv, så du svikter egentlig deg selv. Så i og med at du må leve med at du "sluttet", så må du også leve med at du ikke tok et valg du følte sterkt for. Du tar skjebnen i egen hånd. Og uten å mene noe som kanskje er feil, dette blir bare spekulasjon, men kanskje laget er mer happy uten noen som ikke er så motivert som dem selv? Men ikke for det, selv om du ikke er så motivert, så får de også trening i å håndtere og fungere med et lagmedlem som ikke er motivert, som også er en veldig viktig erfaring. Så du er likevel ikke uten verdi.

Det er sikkert mange som tenker at du er heldig som får en sjans til å være i forsvaret. Men dette er bare ambisjoner og ønsker. Du har kanskje en ambisjon om å jobbe som politibetjent. Så finnes det sikkert noen som jobber i politiet som ønsker seg noe helt annet, som føler de er pushet inn i det av andre autoriteter.

Sånn går livet rundt. Man må aldri være redd for å skifte retning. Og til slutt finner man sin "lott", og da er man virkelig happy for at man gadd å slåss for seg selv! Hvis man lar seg pushe rundt hele livet, som jeg stort sett har gjort, så blir man ikke særlig stolt av seg selv. Og jo flere år det går, jo verre blir det å bygge seg opp igjen.

Det siste avsnittet ditt vet jeg ikke svar på.


Men ja, jeg får vel skrive: Som Rayes skriver, prøv å lytt til begge sider. Mange som har pushet gjennom og blitt happy med det også.