Sitat av
Anonym bruker
Jeg vurderer å be om henvisning til en psykiater, og samtidig henvisning til DPS. Jeg tenker jeg bør spesifisere hvor ofte jeg har selvmordstanker, men jeg er usikker på hvor mye jeg bør si. Bør jeg fortelle om metoder og planer? Hva om det inkluderer bilkjøring, kan førerkortet mitt stå i fare da? Det jeg tenker jeg kan fortelle om er at jeg de siste årene ikke har sett for meg et nytt kommende år og heller ikke lagt planer for livet videre, jeg sparer for eksempel ikke penger fordi jeg tenker at jeg uansett ikke vil trenge det om noen måneder, fordi før eller siden klarer jeg å bygge opp nok mot til å avslutte alt. Jeg er ikke suicidal akkurat nå, forresten. Rundt nyttår bruker jeg alltid å være ganske langt nede fordi jeg gruer meg til et nytt år og enda et nytt kapittel i livet. Men syns det er vanskelig å være åpen om selvmordstanker, mest av alt er jeg redd for at det ikke skal bli tatt seriøst. Jeg har virkelig hatt planer og ønsker om å gjennomføre det. Jeg er drittlei livet, jeg klarer ikke se hvordan det skal bli bedre, jeg syns det er meningsløst og jeg syns livet mitt i forhold til andres er fullstendig ubetydelig. Akkurat nå er jeg ikke suicidal eller noe slikt, men dette er vanlige tanker for meg.
Men ja, skal få ordna meg legetime til uka. Eller neste uke. Jeg har iallfall planlagt det, og tenker på det. Det er jo en start.
Selvmordstanker er et tungt tema og det er ofte vanskelig å prate om. Likevel legger jeg meg flat og forklarer akkurat hvor ille jeg har det når jeg prater med psykiater, siden jeg vet at det er noe jeg trenger for å komme videre. Og tro meg, jeg har hatt akkurat de samme tankene som du beskriver. Jeg har vært helt uten livsgnist så mange ganger, så lenge, men jeg lover deg at ting blir bedre. Man må sette pris på fremskrittene man gjør i livet og ikke sammenligne seg med andre, planlegge for det positive og ha ting å glede seg til.
Det tok en stund før jeg ville prate mer om mine mørkere sider, men når jeg tenker tilbake er jeg utrolig lettet over at jeg er har blitt mer åpen om sånne ting med helsevesenet.
Når jeg var motivert nok til å ha en helt ærlig samtale om det forklarte jeg at jeg hadde brukt mye av tiden min på å tenke på, og finne ut hvordan jeg skulle ende livet og hvor alvorlig det var at jeg hadde nådd et slikt punkt.
Det er oftest vondt å prate om sånt og det kan være vanskelig å finne de rette ordene, men det er bare slik jeg valgte å gå frem siden det føltes riktig den gangen.
Selv drar jeg stor nytte av å prate med psykiater og få bekreftelse om at dette skjer, det går forbi, jeg blir sett, folk bryr seg og dette er ikke bare min kamp. Jeg tenker at de som jobber innen psykisk helse vet akkurat hva man snakker om når det gjelder selvmord. Fastlegen har kanskje mindre kompetanse i akkurat psykisk helse, men de og forstår alvoret.
Når det kommer til bilkjøring og helsevesenets plikt om å varsle om slikt, så kan ikke si så mye om det siden jeg reiser kollektivt og ikke eier bil. De har ikke taushetsplikt når det kommer til folk som bruker ulovlige rusmidler og har lappen så vidt jeg vet, men jeg vil ikke tro at vil hjelpe å ta lappen fra noen med selvmordstanker, med mindre de er i fare for å skade noen andre.
Godt å høre at du velger å gå til DPS og jobbe mer med det, jeg har troa på at gode ting kommer.
