View Single Post
Sitat av robhol Vis innlegg
"Veldig uintelligente" mennesker har ofte ikke evnen til dyp introspeksjon, ofte ikke noe særlig kunnskap å koble observasjonene sine til, ofte ikke evne til å formulere seg på en god måte. Basert på denne posten alene synes jeg du passer dårlig til den beskrivelsen.

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye av problemstillingen din, blant annet det å drastisk underdrive sine egne positive egenskaper, og drastisk overdrive de negative. Jeg har også hatt den samme tanken om at disse tankene "bare er realistiske" - men også vært heldig nok til å innse at det slett ikke er en rettferdig, realistisk tolkning av verden. Depresjon og ensomhet har en lei tendens til å kategorisk forvrenge alt du føler om alt mulig, og spesielt deg selv. Husk på det, så godt du kan - og for guds skyld, ikke ta noen seriøse beslutninger basert på følelser som garantert er grundig "out of whack".

Det er muligens en dårlig idé å bruke for mye tid på dagdrømmer, spesielt hvis du opplever "backlash" og å bli desillusjonert etterpå.

Har du fått noen diagnose på depresjon? Har du prøvd medisiner? (Eventuelt, hvilke?)
Vis hele sitatet...
Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og svare. Jeg prøver å huske at depresjonen kan ta litt for mye plass og forvrenge mine tanker og syn på ting, men akkurat i dag er det så ille at jeg klarer ikke føle mer enn at jeg er fortapt. Rett og slett.

Jeg har diagnosen tilbakevendende depresjon. Er usikker på hvorvidt den er riktig, ettersom jo, jeg har perioder hvor det er ekstra ille. Men disse følelsene for meg selv og negativt tankesett har jeg jo hele tiden, og selv om jeg har en god periode kan jeg bryte sammen og bli oppslukt av selvhat og fortvilelse.

Tror jeg har gått på de fleste typene anti-depressiva. Prøvd det meste av SSRI (Fontex, Zoloft, Cipralex, Seroxat), hatt noen runder på Wellbutrin ettersom den en gang har fungert men dessverre sluttet den å fungere og har ikke gjort det når jeg har brukt den i senere tid heller. Har til gode å prøve f.eks Aurorix, og har ikke fått lov av legen heller(?). Gått en del på stemingsstabiliserende for å unngå disse dype dalene jeg faller i titt og ofte, men har ingen effekt.

Sitat av Dreamliner91 Vis innlegg
Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg har en diagnose som forveksles med din da den er lik, og jeg lirer noen ganger på om jeg egentlig har denne, da diagnosen jeg har ikke helt stemmer for meg noen ganger.

Jeg kjenner deg jo ikke. Men for det første, man blir gjerne litt innbilsk når man har det som du. Så fort noen ser på deg så tror du det er noe med deg. Her må du lære deg å si til deg selv at du ikke er universets sentrum. Folk kan sitte i andre tanker og glo stygt, uheldigvis på andre noen ganger.
Ja det er vanskelig å finne en mening med livet når alt bare føles mer og mer som tilfeldigheter. Du prøver mye forskjellig, men ingenting går liksom. Så kommer den demotiverende alderen. Du føler du snart er for gammel til det ene og det andre.
Jeg måtte bare til slutt gå til legen, blir medisinert nå. Jeg ble rammet av korona, det gikk seg utover jobben. Nå jobber jeg gratis og avlaster andre. Ble lei av å gå hjemme totalt unyttig. Kunne du gjort noe slik? Noe du kan melde deg inn i? Bare gjør noe nytt. Gå til legen, si alt som det er.... jeg kan ikke hjelpe deg. Kanskje andre her kan svare bedre.
Vis hele sitatet...
Jeg syns svaret ditt var fint og er glad for at du tok deg tid til å svare. Jeg er så lei meg og ensom for tiden og bare det å få oppmerksomhet i en tråd på nettet gjør meg GLAD.... Er jo så klart ingen som ser dette i det daglige liv, jeg er ikke åpen om problemene mine til foreldrene mine (de hadde ikke forstått dette uansett, er ikke en kamp jeg orker ta), jeg har ikke venner, jeg snakker IKKE om dette med kolleger på jobb osv.

Kjenner litt på dette med demotiverende alder. Jeg er "bare" 25 år (tror jeg skrev 26 i hovedinnlegget, men jeg er ett år yngre) men føler jeg har gått glipp av den "beste tiden". Livet som ung kvinne i begynnelsen av 20-årene liksom.... Jeg har ikke hatt en bra tid, dessverre.

Det er ikke det at jeg tror jeg er universets sentrum men heller det at jeg føler jeg er så stygg og fæl, og at jeg utstråler så dårlige vibber at folk legger merke til meg på den måten. Jeg vet at de sikkert kan sitte i sine egne tanker og at folk kan snakke om morsomme ting og le av det, men samtidig føler jeg at jeg er umulig å ikke legge merke til nettopp fordi jeg er så stygg som jeg er. Og det verste er jo at jeg prøver daglig å kle meg i klær jeg liker og sminke meg pent eller slik jeg liker det, og da tenker jeg at folk tenker at jeg ikke burde gjøre det så stygg som jeg er osv.

Håper ting ordner seg for deg også, er bra du gikk til legen. Hvilken medisin går du på om jeg kan spørre?
Sist endret av Mafakkaz; 24. august 2020 kl. 23:58.