@flyingsaucer hørtes ganske likt ut som det som skjedde med meg, bare hørte ikke noe om psykose i det du fortalte. Men ja, virker som noe udugelig dritt det de driver med..Og sånne ting som Abilify for "å piffe deg opp" er jo tragikomisk..piffe opp haha..Virker som de er mest ute etter høye doser, kanskje for å sikre seg at det ikke blir noe mer problemer..men går jo bare mer utover sløvheten. Jeg har nå trappa ned fra 400 mg Abilify til 200 mg. Litt bedre det naturligvis. Men merker en del angst på Abilify ja, noe sier meg at Seroquel og Zyprexa er bedre i forhold til angst. Men klarer en del på Abilify da men skal ikke si at det ikke er et helvete selvom. Og er jo så vanskelig å snakke med fagfolka om rasjonelle ting som det nye medisinfrie tilbudet som har blitt etablert i Norge. De er vel mest redd for at man skal klikke igjen og skade seg selv eller andre og det på så måte går ut over samfunnet. Nei, det beste her i denne situasjonen vår er nok å prøve å bli kvitt "medisinen" gjennom å finne riktige folk som en psykiatrisk sykepleier som har troen på deg eller finne ut av det selv hvor du ikke blir enten for redd for å slutte eller for overmodig og opplever withdrawal effekt og potensielt et nytt mørkt kapittel. Når det er sagt er jeg egentlig ikke redd for psykosen i det hele tatt. Er nok å ikke kjenne på noe dag ut og dag inn. Eller noe blir det jo men er minimalt og mye negative følelser. De sier at hvis man veier opp for og imot og finner ut at det er værre å stå på det enn uten, skal man slutte og hvis de hadde forstått min situasjon og prøvd å hjelpe ville de nok fått meg at det greiene her for lenge siden..Best wishes!
Sitat av
Dodecha
Jeg vet du primært skrev denne teksten for å lette på trykket og er kanskje ikke interessert i et dypdykk i påstandene du legger frem, men jeg er i sådan humør i dag at jeg føler at jeg må svare deg saklig.
Du legger det frem som at dette er planlagt fra første stund, som om legene og medisinindustrien har en konspirasjon og at denne konspirasjonen skal vi bare sluke rått.
Problemet du skriver om er mye mer komplekst enn du legger det frem, først og fremst må vi jo klare å identifisere problemet.
En faktor er urealistiske forventninger til behandling, nå sier jeg ikke at du har det, jeg bare nevner det som en faktor i innleggett mitt: Noen folk forventer det umulige fra medikamenter, at det skal på en måte bare ordne alt på kort tid, slik er det ikke med mentale lidelser desverre.
Medikamentene skal stabilisere deg, mer enn du er til vanlig, og derfor gjøre det mulig å arbeide de indre probemene med terapi og andre behandlingsformer. Medikamentene er bare en del av behandlingen, og her vil samme forutintatthet jobbe mot helsepersonellet: "Slik terapidritt funker jo ikke, man snakker jo bare" er en gjenganger, ordtaket "Du kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpes" står sterkt her.
Psykisk medisin er et uhyre vanskelig felt, om man har et benbrudd så kan en spjelke det og holde foten i ro og bruddet vil gro. Vi har ikke slike enkle scenarioer når det gjelder sinnet. Et eksempel er jo depressjon, vi vet godt hva som kan fikse det der og da. Vi har kartlagt ganske mange stimulerende stoffer og empatogener, men da har vi bare dyttet problemet videre: Pasienten lærer seg ikke å håndtere følelsene/situasjonen men bare jukser seg unna ved å kunstig tilføre gledestoffer til hjernen. Til slutt vil toleranse vise seg og pasienten må ha mer og mer eventuellt kraftigere stoffer for å opprettholde samme effekt.
Til slutt er medisin for mennesker et uhyre vanskelig felt å utvikle nye produkter til, de mange nivåene av testing tar flere år og de fleste nye medikamenter feiler på de siste delene av testene og kommer aldri ut på markedet. Her skal jeg gi deg litt kredibilitet til konspirasjonsteorien din, det er kritiske øyne på det Amerikanske Food and Drug Administration i forhold til godkjenningen av noen medikamenter. Det har vært manipulasjon av visse studier for å få medikamenter godkjent, heldigvis virker det som om uavhengige kritiske øyne holder de på den smale stien enn så lenge.
Ben Goldacre snakker om dette i sin TED presentasjon "Battling Bad Science"
Du hørtes ikke ut som en som har opplevd disse tingene, det kan vi vel si, hehe. Mulig du har en utdanning men opplevd det selv; nei. Husker ikke alt du kommer med jeg (nå i farta), og er vel ikke så veldig uenig heller, men virker som du faktisk har tro på den psykiatriske institusjonen her til lands, noe vi pasienter ikke har. Så kan man vel si at disse pasientene ikke er til å regne med men vedder på at i utgangspunktet er disse pasientene egentlig mer ressurssterke, open minded og mange var nok midtpunkt i skolegården hvor de som senere skulle ta utdanning for å hjelpe disse var mer av den alvorlige sorten med muligens et litt fattig virkelighetsbilde- jeg må få gode karakterer for å få jobben jeg har tanker om å få. Ikke på grunn av det, er en del ideer ikke nødvendigvis fakta, men poenget er at alle disse pasientene faktisk sitter inne med masse og har opplevd dette selv som ikke må undervurderes.
Men uansett, du er inne på at mange har urealistiske forventninger til behandling, kanskje, men det gjelder ikke meg. Jeg forventer bare at de med god peiling prøver å hjelpe meg. Og mine erfaringer er at ingen av de nødvendigvis er realiteten. Også forventer jeg kanskje at de som skal hjelpe deg er litt oppe og nikker og ikke helt lukkende, autoriteter som slår ned på snakk om kutt av medisiner og andre ting som faktisk kan hjelpe.
Sist endret av Lost73; 24. oktober 2017 kl. 02:16.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.