Hei, de siste 10-11 årene har jeg slitt med "av og på" depresjon. Dette har vært veldig lite av og kommet sjeldent, noe som gjør at jeg ikke har tenkt på dette. Men det har sakte gradvis tatt seg opp de senere årene. Ifjor da jeg flyttet til Oslo etter bachelor for å fortsette master, så er det noe som har økt betraktelig hele veien. I starten trodde jeg dette var hjemlengsel, men dette tror jeg ikke stemmer da jeg syns det er kjedelig å reise hjem ofte, og heldigvis har jeg også mange barndomskompiser her som tar vare på meg osv(takk og lov)

Men igjen de seneste dagene har denne følelsen kommet tilbake, og den ble forsterket igår på min bursdag(jeg fylte 25). Jeg tenker "å nei, halvveis til 50, jeg vil fortsatt være ung bla bla bla) og jeg har fortsatt litt av denne følelsen igjen i det jeg skriver denne tråden.

Jeg tror jeg endelig har funnet hva som forårsaker denne depresjonen, og det er det som kompisene kaller for "overtenking", de mener at jeg rett og slett tenker og bekymrer meg for mye istedenfor å bare ta en dag av gangen, og jeg tror de har rett.

Jeg stresser og bekymrer meg alt for mye, det har vært problemet mitt de siste årene, og jeg tror dette er noe jeg har arvet etter faren min(han opplevde mye vondt i hjemlandet under krigen i barndommen)

Spørsmålet jeg og kompisene mine stiller til meg selv er hvorfor jeg egentlig overtenker så mye? Jeg har snart en mastergrad(holder på å skrive oppgave), og jeg har en kjæreste som er veldig glad i meg(vært sammen i 3 mnd)

Men jeg går stadig og tenker, hva hvis jeg ikke klarer masteroppgaven? hva hvis jeg ikke får jobb? hva hvis det blir slutt med dama, hva er plan b, osv osv osv.. Dette knekker meg..

Jeg forventer ikke å få noe løsning på problemet her inne, eller hjelp eller svar som "dra til psykolog", for jeg tror dette er noe jeg må finne ut av selv, men gud og deilig det var å lufte dette ut her

Håper det er noen som sliter med noe av det samme som kan lufte litt sine tanker. Takk