Jeg vet ikke om jeg ville gått så langt engang. Vi kan godt sette stor pris på arroganse, bare vi ikke må hanskes med den selv. Som med mye annet.

Jeg tror det er mange forskjellige definisjoner på forskjellige grader av arroganse, og en del kulturelle oppfatninger som kan påvirke hvordan det oppfattes. Det er et veldig fremtredende karaktertrekk, som kan komme i skade for å forveksles med andre, mer positive trekk. Eksempler kan være generell selvsikkerhet og et godt selvbilde. De med genuin selvsikkerhet og et godt selvbilde trenger ikke å aggressivt flagge det ut, og da blir det heller ikke like iøynefallende med mindre man vet hva man ser etter.

Så kommer f.eks. Hollywood og fremstiller stereotypiske, stiliserte og overdrevne karakteristikker som skal forestille/hinte til positive trekk, men ender opp med skivebom - sånn at mange karakterer som skal være "selvsikre" egentlig bare er douchebags, alle som skal være "smarte" er ubehagelige rasshøl med karikaturiserte autisttrekk, alle som skal være "sterke" er kjøtthuer (fysisk) eller saltstøtter (emosjonelt), osv.

Så, når noen kommer og er et skamløst rasshøl, megalomaniske på tegneserieskurk-nivå, og ekstremt arrogante, vil det være minst noen som er "primet" til å ta dette som indikasjoner på status, selvsikkerhet, troverdighet, styrke og intelligens.

Samme hvor mye konklusivt bevis det er for at ingen av karakteristikkene stemmer på en flekk.

(Dette er bare observasjoner fra min side, ikke akkurat hard vitenskap. )