Hvilken: The stranger av Albert Camus.

Hva: En av de mest kjente bøkene til Camus, den kjente eksistensialisten. Kort fortalt følger vi en fransk-algeriansk mann i en kort, men innholdsrik periode av livet hans.

Hvorfor: En av de bøkene jeg har tenkt i flere år jeg skulle lese, men av en eller annen grunn aldri har fått gjort. Da jeg snublet over den på nettet begynte jeg å lese i den, og plutselig var den over.

Hvordan: Jeg likte boken godt. Den var overraskende lett å lese, og var fin, enkel og beskrivende. Jeg er dog litt usikker på hva jeg fikk ut av den. Lenge har jeg hatt sansen for eksistensialismen, og denne er regnet for å være en av de mest kjente eksistensialistiske verkene(selv om Camus avviste denne koblingen selv). Hvordan den blir regnet som et eksistensialistisk verk ser jeg ikke helt, da den ikke virker å fremme det jeg hadde inntrykk av, og selv liker, at den blir oppfattet som.
Det jeg finner interessant ved eksistensialismen, er tanken på å akseptere livets absurditet, og så gjøre det beste ut av situasjonen, å oppfylle sitt eget potensiale. Hovedkarakteren i boken er mer apatisk innstilt til alt som hender ham, og virker ikke interessert i å gjøre en dritt som står i hans makt, men stilltiende akseptere og reflektere over det.
Men, men, det var en fin liten bok, selv om jeg setter mer pris på f.eks. Myten om Sisyfos av samme forfatter.