Jeg hadde fortrengt en barndom fylt med overgrep, og jeg har pratet med forskjellige psykologer om dette. Det jeg ble fortalt er at dette er ting som gjerne kommer til overflaten når man begynner å bli klar for det. Hos meg var det overgrep stort sett i formen av oralsex begått av mor fra alderen 5 år og opp til 12-13 år. Dette var fullstendig blokkert sånn at jeg hadde ikke en minste anelse om hva som lå skjult. Jeg hadde dog innsett at de problemene jeg opplevde i livet mest sannsynlig stammet fra traumer, men når hjernen går inn for å beskytte deg så er det virkelig et helt fantastisk og meget omfattende forsvar som ligger der. Det er jo selvsagt mulig at cannabis spiller inn en faktor som gjør til at du slapper av, som igjen er det som hjelper deg å huske, men jeg tror nok det er mer komplekst enn at det var cannabisen alene som sørget for at det kom til overflaten.

Så nå som du er inne i denne prosessen med å huske barndom så er det noen ting som er greit å vite. Gjerne vær forsiktig med rus, siden rusen kan sørge for at du mister litt tillit til tingene du husker. Jeg vet hvert fall med meg selv at jeg ofte stiller meg det spørsmålet om jeg kan ha fantasert det pga rus. Andre ting er at du må huske at dette kan ta tid. Det å plutselig huske ting kan forandre oppfatningen din i forhold til mange ting i livet ditt, og de relasjonene du har hatt, så gi deg selv tid til å føle på alle følelsene som kommer til overflaten, for det kan være mye som kommer og det kan være alt fra sinne og raseri til en ekstrem sorg eller til og med glede over at du endelig husker og forstår.

For min del så begynte jeg først å huske når jeg var rundt 34 eller 35, og de følelsene som tok mest fokus var sorgen over å ha fått livet mitt ødelagt. Det var også mange andre sorger inne i bildet, som sorgen over at ingen oppdaget det, og en sorg over den kjærligheten jeg alltid har drømt om men aldri har klart å føle på.

Det er kanskje smart å forberede samboeren din også på tiden som kommer, for det er ganske vanlig å oppleve en god del sinne. F.eks sinne mot politi som aldri hjalp deg, eller helsevesen som ikke skjønte eller som avviste deg når du spurte om hjelp. Det er smart å huske at sinnet er ikke en følelse, men en reaksjon du har på grunn av det du har opplevd. Det står også det skrevet i noen av disse selvhjelpsbøkene at når man aksepterer følelsen som ligger bak, uansett om du føler på skam, urettferdighet eller andre ting så vil sinnet etter hvert avta.

Dette er litt av det jeg har fått med meg om det temaet med fortrengte minner, og jeg håper noe av det kan hjelpe deg på veien videre. Og ikke vær redd for å spørre mer, for jeg vet at det finnes flere her på forumet som også har erfaringer med sånt.