Det å sitte på svaret for ting kan jo kanskje være litt i grenseland, men dette klarer du å bedømme mye bedre enn meg som faktisk er til stede. Resten av det kan jo høres ut som om han er inne i en noe destruktiv periode, og det er jo kanskje ikke så rart når man blir avvist av de som egentlig skal hjelpe.

Jeg forstår problemstillingen, det gjør jeg virkelig. Han trenger utredning for å finne ut om det en kjønnsdysfori eller andre psykologiske problemer som ligger bak ønsket om å skifte kjønn, sånn at han kan få starte opp med hormoner osv. Har jeg forstått det riktig?

Problemet er at psykiatrien er overbelastet som det er, og politikere fortsetter å legge ned plasser. Problemet når det kommer til å prøve å behandle eller utrede rusavhengige, er at enten er de så ustabile at de ikke klarer å føle opp timer og sånt, eller så påvirker stoffet i en så stor grad at det er umulig å vite om problemene kommer av rusen eller om det ligger dypere.

Jeg har vært inn og ut av psykiatrien i 20 år nå, og jeg er direkte sjokkert over hvordan det fungerer i praksis. Tilbake i ungdommen når jeg ikke var kommet så langt inn i rusen enda, så ble jeg så utålmodig og irritert at jeg avsluttet, for jeg klarte ikke å forstå hva problemet mitt var. Jeg tenkte som så at hvis jeg noen gang skjønte det, så ville de sikkert være der for meg da også. Så senere etter at jeg hadde kjøpt barndomshjemmet og begynte å huske omfattende overgrep fra barndommen, så tok jeg på nytt kontakt med helsevesenet, men nå ble alt en evig krangel om rusmidler og min psykiske tilstand. Flere påstod at dette umulig kunne være traumer, og at jeg slet med vrangforestillinger som følge av rusen. Det skulle ta mange år før jeg faktisk ble tatt på alvor sånn at jeg fikk en utredning, og det var kun fordi jeg kuttet pulsåren sånn at jeg havnet på sykehuset at jeg fikk det også. Og etter disse rundene, hvor de bekreftet at jeg ikke hadde en psykoselidelse men kompleks traumelidelse, så var det fortsatt bortimot umulig å få hjelp. Det viser seg at det er svært få steder i Norge som har kompetanse på denne typen lidelser, og ingen av de tilbyr innleggelse som jeg har skjønt. Så selv om jeg nå husket fortiden min og hva problemene stammer av, så var det ingenting helsevesenet kunne gjøre for meg. Så det leder altså til min nåværende situasjon hvor jeg stort sett står helt på kanten til avslutte livet, for angsten har blitt så sinnsykt sterk samtidig som mine gamle mestringsstrategier (altså rus) fungerer dårlig, men jeg kunne bare glemme å få hjelp. Ikke fikk jeg medisiner som kunne hjelpe med angsten, og ikke fikk jeg noen hjelp fra psykiatrien, og grunnlaget for det var altså at jeg ruset meg.

Nå kan jeg også legge til det at selv den tiden jeg ikke ruset meg så fikk jeg verken medisiner eller innleggelse, og på den tiden var grunnlaget at jeg kunne bli avhengig av både medisin og systemet. Frykten var at jeg kunne bli institusjonalisert, selv om jeg på denne tiden var oppriktig redd mennesker.

Så det jeg sier her er at dere står i en kinkig situasjon, for helsevesenet kommer mest sannsynligvis ikke til å hjelpe selv om du leverer en bekymringsmelding hvor du forklarer situasjonen. De kan faktisk komme til å påstå at problemene stammer fra rusen, og at det kan bli bedre om den fjernes som en faktor, og uansett så har ikke de kompetanse til å ta seg av rusavhengige - det er det rusomsorgen som gjør. Om du er skikkelig heldig, så klarer du å overbevise de om at han står i fare for seg selv eller andre, sånn at han havner på tvang, men sjansen er veldig stor for at det tvangsvedtaket gjør at han havner i rusomsorgen uansett, for de er best skikket til å ta seg av denne typen pasienter.

Hvorfor han ikke søker etter plass i rusomsorgen for så å ta utredning der skjønner jeg ikke helt da, for hvis det er så viktig for han å få den utredningen så kommer det vel på det samme hvem som utfører den. Psykologene som jobber i rusomsorgen er vanlige psykologer de også, akkurat sånn som de som jobber i psykiatrien. Nykter må han uansett være, så da bør det jo komme på ett fett hvem som utfører utredningen. Og når papirene først er på plass så blir generelt veien videre mye enklere, så da kan han sikkert røyke så mye hasj han bare føler for mens hormonbehandling og sånt starter opp. Altså jeg måtte ta store deler av utredningen min i rusomsorgen selv om jeg var nykter i den perioden vi skulle søke om plass, men når jeg først hadde vært der i noen måneder så var det kort vei inn i psykiatrien etterpå...

Søren så langt det alltid skal bli når jeg skal skrive noe. Jeg beklager det altså. Men dette med psykiatri og rus er skikkelig vanskelig, for ofte så er det sånn at rusomsorgen påstår at man hører hjemme i psykiatrien, mens psykiatrien på sin side sier at man i hovedsak har ett rusproblem. Ta meg som ett eksempel da, som har en kompleks traumelidelse som nesten er som hentet ut av læreboka; selv hos meg så sier psykiatrien at min rusavhengighet kan være opphavet til problemene. Altså selv om jeg sier klart og tydelig i fra om at rusen garantert kom etter de psykiske plagene, så mener de at det fortsatt kan være hovedproblemet mitt. Jeg tror vi trygt kan anta at hos en guttunge som blir utsatt for overgrep, så kom de psykiske plagene først, men lykke til med å overbevise noen av de om dette. Så ofte så ender det opp med at man blir sendt hjem uten å få noen hjelp i det hele tatt...

Vettu, det er få mennesker som er så arrogante som leger og psykiatere, så det er ikke noe vits i å krangle med de. Velkommen til ett av verdens rikeste land sitt helsevesen. Jeg beklager å måtte være den som ødelegger håpet ditt, men det er like greit at du er klar over det sånn at dere ikke gjør det samme som meg og bruker halve livet på en meningsløs krangel som aldri leder noen vei.