Beklager at det er lenge siden jeg har svart. Har vært igjennom en ufattelig hard start på semesteret. Startet med at jeg klaget på en eksamen som jeg fikk C på, men sensoren mente den var svært nær en B. Dette mente jeg og, men etter klagingen fikk jeg stryk på bakgrunn av at jeg ikke hadde anvendt en kilde i en oppgave som sensor mente var sentral. I tillegg ble jeg sykemeldt på eksamen deretter, og nå har jeg akkurat startet en nytt fag, og sitter på skolen, men klarer ikke å gå inn i forelesnings-salen.

Ang. det "freak_delux" skriver så mener jeg også at hovednøkkelen for psykiske lidelser som angst, depresjon er eksponering det viktigste. Mange har et negativt handlemønster i atferden som påvirker, aktiverer og opprettholder en viss destruktiv tankegang. Dette har jeg dog vært klar over lenge, og analysert meg selv ufattelig mye for å finne ut av hva denne angsten kan komme av. Noen psykologer mener at det skyldes en spesifikk handling/situasjon som har "startet" lidelsen, andre kommer med mer diffuse svar. Når det kommer til meg selv har jeg ikke noe svar. Det har liksom alltid vært slik, og opprettholdes uansett hvor mye jeg går imot og gjør andre ting for å skifte fokus.

I dette nye faget er det obligatorisk arbeid, så jeg MÅ møte opp - hvis ikke blir dette den tredje eksamen jeg ikke har godkjent, bare på første semester, andre året av totalt fire (tar deltid). Det sier seg selv at jeg aldri kommer til å få fullført bacheloren slik som situasjonen er nå, men føler meg helt "stuck" og finner ikke noe som kan hjelpe meg. Har forklart det til mine nærmeste venner på studiet, de prøver og stille opp, men såklart er det vanskelig for dem. De vet jo ikke hva de kan gjøre, når jeg ikke engang kan veilede dem selv.

Har også en vane for å gi beskjed til foreleseren om situasjonen, og be vedkommende ikke peke på meg hvis det stilles spørsmål i plenum. Dette er jo en typisk trygghetshandling som er typisk for angst-lidelser, og burde ikke skje, men det viktigste er jo at jeg klarer å møte opp. Men selv etter beskjed, er det vanskelig.

Har nå trappet opp til Xanor 2mg etter å ha forklart situasjonen til legen. Nå har han egentlig bare kommet til et stadiet der han sier at mange opplever at lidelsen forsvinner med årene. Med andre ord; legen kommer heller ikke på noe mer som kan gjøres. Og Xanor fjerner heller ikke angsten min, men jeg klarer å komme meg på jobb og forelesning en sjelden gang.

Helt ærlig; jeg har ingen anelse om hva jeg skal gjøre. Det eneste jeg vil er å fullføre - men ingenting ser til å gå min vei. Og det verste med situasjonen - følger jeg - er jo at dette er min tankegang, og bare noe jeg kan fikse. Piller og terapi kan gi deg veiledning for fungere som en krykke, men det er alltids personen selv som må endre handlingen. Siden jeg ikke får dette til, blir tankegangen destruktiv. Jeg klarer definitivt ikke å ha det slik over en lengre periode.