View Single Post
Så kult at du har lyst til å reise.

Dette blir ganske dypt og selvsentrert, sikkert uinterressant for de fleste, men jeg tror kanskje det kan være av interresse for deg.

I 2014, rett før jul, ble jeg sykmeldt fra jobben jeg sto i, en butikkjobb. Jeg var helt på bunn, hadde vel vært det i årevis. Ingen håp for fremtiden, ingen ambisjoner, ingen mål eller ønsker for hva annet jeg kunne gjøre. Jeg hatet jobben og jeg hatet meg selv for at jeg ikke kom meg ut av den livssituasjonen jeg var i. Jeg hadde vært deppa i mange år. Har i tillegg alltid slitt med angst, men har samtidig fungert veldig bra, både sosialt og i de jobbene jeg har hatt. Det er nok noe av det som plager meg mest; at jeg fungerer så bra i de fleste settinger, men samtidig gjør det så vondt.

Uansett, jeg var arbeidsledig og det fortsatte jeg å være et helt år. Jeg gikk på flere kurs, coaching, gikk i terapi (hadde gått i forskjellige typer terapi i 8 år), men jeg ble bare mer og mer i villrede. Nåtiden var helt pyton og fremtiden var bare et stort ingenting.

Så begynte jeg sakte men sikkert å tenke på å bare komme meg vekk, på å reise langt bort. Alene. Tanken skremte meg, men den fristet meg likevel. Kunne jeg klare noe sånt?

Jeg bestemte meg for å dra til USA for å jobbe som frivillig på gård og bare reise rundt. Da måtte jeg skaffe visum, men det hadde jeg hørt ikke var noe stort problem. Der tok jeg feil. På ambassaden i Oslo satte damen bak sikkerhetsglasset en solid stopper for mine planer. Hun fant ingen grunn til å gi meg innreise til USA og skulle jeg finne på å søke igjen ville dette forsøket bli tatt med i beregningen. Hun mente jeg ikke hadde nok tilhørighet til Norge siden jeg ikke hadde jobb. Jeg har aldri følt meg så avvist noen gang og luntet hjem igjen. Følte meg nesten som en uønsket kjeltring eller noe sånt.

Etter noen uker med selvmedlidenhet og grubling kom derimot en ny idé over meg; Sør-Amerika!
Selvfølgelig, det er jo mye mer spennende enn USA. Billigere er det også.

Så da ble det det. Rett etter jul i 2015 dro jeg. Holdt på å pisse på meg på vei til flyet. Vurderte å bare bli hjemme, late som jeg dro. Har aldri vært så redd i hele mitt liv. Men, jeg kom meg av gårde. Hadde flybillett én vei, til Ecuador, og avtale om å jobbe som frivillig på en gård der, halvannen måned senere.

Jeg endte med å reise i totalt seks måneder i flere land, før pengene var brukt opp. Jeg jobbet på gården i tre uker, ellers loffet jeg rundt overalt. Det er det beste jeg noengang har gjort og det kan egentlig ikke beskrives med ord hva det gjorde med meg. Når man reiser alene blir man nødt til å møte seg selv, ta egne valg og stole på dem, søke kontakt med andre reisende og lokale folk man treffer underveis. Kjenne på forskjellen mellom det å være alene og ensomhet. Det er faktisk lettere å møte folk når man er alene i motsetning til hvis man reiser med en gruppe folk man kjenner fra før. Reiser du med venner "trenger" du liksom ikke møte nye folk på veien. Og folk møter man overalt og veldig mange, både gutter og jenter, menn og kvinner, reiser alene. Alle aldersgrupper også.

Jeg synes reisen var som et liv i konsentrert form. Jeg kjente på ekte glede, spenning, en eventyrlyst jeg ikke visste jeg hadde, besluttsomhet, nysgjerrighet, sosiale ferdigheter, lærte meg språk, møtte masse fantastiske mennesker og noen idioter. Kjente på ensomhet, tristhet, savn, skjønte for første gang ordentlig hvor glad jeg var i de jeg har her hjemme av venner og familie. Jeg ble rett og slett litt rakere i ryggen av å oppleve meg selv som en som klarte å takle helt nye situasjoner på andre siden av jorden helt for meg selv. Det var også veldig befriende og ikke være definert fra før i møte med nye mennesker. Når man drar rundt alene er det ingen rundt deg som vet hvem du er eller som har en slags forventning av hvem du skal være som person. Derfor blir man nødt til å reflektere mye over dette underveis.
Jeg møtte jenter som reiste alene og jeg må innrømme at jeg synes de var modigere enn meg. Det er kanskje litt vanskeligere å gjøre noe sånt som jente, men uten unntak hadde de alle en veldig positiv erfaring av å være alene på reise.

Dette ble langt, men det jeg egentlig vil frem til er at jeg sto helt fast i livet mitt og trodde ikke jeg dugde til noe som helst. Jeg kunne ikke helt se for meg at jeg skulle takle det å dra ut alene, så dårlig som jeg kan være sosialt, så engstelig jeg kan være for nye ting, men det gikk over all forventning. Jeg klarte det og det var helt fantastisk.

Så jeg synes du burde gjøre det, hvis ikke kan du jo bare dra hjem igjen hvis det ikke er noe for deg. Jeg ville også ikke hatt for mange planer på forhånd var jeg deg. Du møter garantert folk på veien som kan anbefale deg steder å dra, du møter lett noen du kan slå følge med en uke eller to, osv. De aller fleste som reiser er jo ålreite folk som er på søken, sånn som deg. Så tar man bare visse forhåndsregler og ikke oppfører seg som en idiot så går det fint. Veldig mange av de jeg har rundt meg skjønte ikke helt hvorfor jeg skulle gjøre noe sånt. Det var flere som dyttet sine bekymringer over på meg og nærmest frarådet meg å dra. Dem om det.

Håper min fortelling kan være til hjelp hvis du står på gjerdet og er i tvil om du kan klare det. Du trenger jo ikke være borte i evigheter, du er ung, så du kan prøve med en halvlang tur i første omgang eller noe sånt, se om du liker det.

Lykke til!