Har akkurat hatt min første kjipe opplevelse i forhold til røyking. Det startet med at en kamerat av meg hadde fått tak i noe grønt. Jeg hadde aldri prøvd grønt før, og ble meget ivrig da jeg så hva han hadde tatt med. Har hørt så mye bra om å røyke grønt i forhold til brunt/svart.

Kvelden før dette skjedde, hadde vi røyka brunt. Da jeg våknet på morgenen bestemte vi oss for å dra en mornings. Vi røyka det grønne rent, både med bong og joint. Etter en stund endte jeg opp liggende på senga. begynte å få en god følelse i kroppen og følte bare for å ligge å slappe av, høre musikk og preike med de andre. Jeg husker det begynte å bli annerledes å bevege seg, om jeg rullet meg over, føltes det som om bevegelsene hakket og at jeg bevegde meg i slow motion. Om jeg lukket øynene følte jeg hele rommet fly, og det kjentes ut som om hodet var en slags helium-ballong som hang fast i kroppen etter en tynn snor. Jeg følte meg lett og jeg ble glad, for nå visste jeg hva det ville si å "fly".

Etterhvert begynte jeg å konsentrere om musikken, jeg så for meg at jeg lå å svevde i universet, og at jeg følte rytmene tok over kroppen min. Armene og bena bevegde seg i takt med musikken, uten at jeg gjorde noe. Jeg hørte et sted i det fjerne: "han er høøøøyt oppe asså..", før jeg fikk mega-lattis, der jeg så meg selv utenfor kroppen mens jeg bevegde meg ufrivillig etter musikken. Det var vilt og spennende å se seg selv på denne måten. Jeg mistet kontakt med kroppen, kjentes det som.

Men etterhvert begynte det å bli skummelt. Jeg følte musikken ta totalt kontroll over kroppen, det virket som om jeg ikke kunne holde igjen armene og bena, i det de bevegde seg med musikken. Jeg lå fortsatt på senga, da det virket som om musikken fokuserte 110% på hjertet mitt. Jeg aner ikke om dette var innblining, eller om det virkelig gjorde det, men jeg kunne kjenne hjerte pumpe i takt med musikken. Jeg kjente med hånda på hjertet, og det gikk helt identisk med musikken. Dette var driiitskummelt, og jeg tenkte at jeg måtte komme meg vekk fra musikken, og ut og få litt frisk luft. Da jeg skulle reise meg kjentes det ut som jeg lå begravd i senga, og at armene og bena var unormalt lange, jeg måtte liksom arbeide meg ut og opp av senga.

Jeg løp ut i stua for å roe meg ned, det virket som om hjertet gikk helt i spinn, jeg kjente på brystet mitt og det virket som om hjertet skulle pumpe seg ut av brystet. Jeg fikk totalt noia, og kjente det var ubehagelig varmt i brystet. Jeg gikk ut, prøvde å konsentrere meg om noe helt annet. Jeg gikk ca 150 meter på en traktorvei, før jeg følte at jeg fikk litt mer kontroll over meg selv, så jeg snudde og gikk tilbake. Det var uansett veldig kaldt på bena, ettersom jeg hadde løpt ut i sokkelesten.

Da jeg kom inn, la jeg meg ned på sofaen, og prøvde å slappe av. Jeg fikk en god følelse igjen, før jeg kjente at jeg hele tiden gled ut av kroppen min. Jeg kunne bevege meg, men jeg kjente ikke at jeg gjorde det. Hadde hele tiden ut-av-kroppen opplevelse. Jeg husker jeg tok opp et blad for å ha noe å fokusere på, men det hjalp ikke, blikket skled bort og jeg begynte nå å få blackout's. Jeg kjente at jeg på en måte ble begravd og sank ned og vekk fra kroppen min, samtidig som alt ble sløret og svart. Dette var helt umulig å motstå, det var som å prøve å holde seg våken når man ikke har sovet på flere døgn og man føler seg 100% klar for å legge seg.

Jeg våknet hele tiden fra disse blackout'sene og hele tiden da jeg våknet prøvde jeg å gjenvinne kroppen igjen. Jeg ville for alt i verden bare komme meg ned igjen! Jeg husker jeg tok meg et glass vann, gikk ut på badet og dyppet hodet i iskaldt vann. Det funket der og da, men etterhvert som jeg bevegde meg ut fra badet var det som om jeg så på en annen som gjorde akkurat det jeg gjorde.

Jeg hadde det jævlig kjipt akkurat nå, så jeg la meg på soverommet. Her skjedde det noe bemerkelsesverdig. Da jeg lå i senga, kjente jeg at jeg skled vekk igjen, men denne gangen var det som om pulsen ble svakere, det tok lengre og lengre tid mellom hvert åndedrag. Jeg enset dette, men kunne ikke gjøre noe med det. Jeg maktet rett og slett ikke, det begynte å svarte for meg, jeg husker jeg konset på et sted på panelet på veggen, men etterhvert begynte visse steder på panelet å bli mørk-lilla. Det var mørkt i ytterkantene av synet, og etterhvert begynte det mørke å bli til streker, tynne streker som ble stadig flere og flere, og etterhvert som de "formerte" seg, ble det enda mer svart. Samtidig begynte jeg å høre en slags knitrelyd, akkurat som om noe brant. På dette tidspunktet var jeg sikker på at jeg holdt på å dø.

Akkurat da kom en kamerat av meg inn på rommet. Etter å ha prøvd å få kontakt med meg et "par" ganger, klarte jeg såvidt å få svart han. Jeg kom meg sakte til hektene og fikk fortalt han om hva jeg akkurat opplevde. Han roet meg ned og sa jeg bare trippa litt.

Som før, tok jeg meg litt vann og prøvde å komme meg til hektene. Følelsen jeg hadde er ubeskrivelig, alt jeg gjorde var i slow-motion, og om jeg gjorde en rask bevegselse var det akkurat som om kroppen gjentok dette flere ganger, akkurat som om armen hakket. Jeg bevegde meg i vann, kjentes det ut som. Etter å ha drukket litt vann, bekymret jeg meg over hjertet igjen. Det slo urytmisk, kjentes ut til å stoppe opp, for så å fortsette i full gallopp.

Alt jeg ville nå var å komme ned fra denne djevel-trippen. Jeg la meg igjen, og som før, blacket jeg ut, mistet følelsen over meg selv igjen. Da jeg våknet igjen, etter en uviss tid, trodde jeg at jeg nå faktisk hadde dødd. Det var en helt særegen stemning i rommet, lyset var alt annet enn normalt, og jeg syntes jeg hørte en gråt. Jeg reiste meg fra senga, og forventet å se kroppen ligge igjen i senga. Jeg sto midt på gulvet og tenkte "hva gjør jeg nå?". Jeg visste ikke om dette var en drøm eller ikke, visste ikke om jeg var levende eller død. Jeg gruet meg for å åpne døra på soverommet, fordi jeg forventet at et eller annet skulle hente meg og ta meg med til de døde.

Det skjedde heldigvis ikke. Så jeg gikk å la meg igjen. Stadig plaget av å måtte streve for å opprettholde bevisstheten. Noen ganger klarte jeg å komme i kontakt med meg selv igjen, mens noen ganger skled jeg på en måte bare vekk.

Under hele trippen bekymret jeg meg over hjertet. Jeg innbilte meg at hjertet slo i takt med alle lyder jeg hørte, så jeg lagde en hjerterytme inni meg, i håp om at hjertet fulgte den rytmen, og ikke alle andre lyder. Fikk sjokk da jeg så meg i speilet, fargen i trynet var helt annerledes.

Etterhvert sovnet jeg rett og slett, og etter et par timer da jeg våknet var jeg sjeleglad for å ha kommet ned igjen. Det eneste som bekymret meg litt var at hjertet slo unormalt hardt. Men ikke på langt nær så jævlig som det var.



Så, hva tyckas? Noen som har noen innspill å komme med, noen som eventuelt har opplevd noe av det samme? Jeg hadde aldri trodd at grønt var så sterkt. Det jeg opplevde kan jo minne om den værste syre-trippen. Neste gang jeg røyker grønt, skal jeg i alle fall blande det ut, og røyke i mindre mengder.

btw, noen som har noen tips om hvordan man raskest mulig kommer ned fra en sånn trip? Jeg tenkte på å røyke mer brunt, men tok ikke sjangsen ettersom jeg var redd for at det ville forværre situasjonen.