View Single Post
Sitat av Investigathor Vis innlegg
For å dra problemstillingen litt ut fra det personlige perspektivet jeg har dratt det inn på, så kan jeg heller spørre om: Er det kanskje flere diagnoser/vansker i dag som kvalifiserer til uføretrygd enn hva det var før? Er det på den måten enklere å få innvilget uføretrygd, med en utvidet målgruppe?
Vis hele sitatet...
Nå er det ikke noen liste over diagnoser som gir rett til uføretrygd eller motsatt. Men som jeg forsøkte å si så er det i krysningspunktet mellom sykdom (eller skal vi si funksjonsnivå) og arbeidsmarkedet/arbeidslivet man finner ut om en person bør uføretrygdes. Man kunne kanskje lagt til enda en akse: samfunnsutvikling.

Kan det hende at folk med enkelte lidelser med større sannsynlighet ville ha funnet seg en jobb for 50 år siden? Det er mulig. Fokuset på effektivitet og produktivitet gjennomsyrer hver krik og krok av arbeidslivet. Et svakt ledd blir et problem for de andre på jobb.

Og samfunnsutviklingen har gjort sitt til at folk fra barnsben av har store forventninger til utdanning og jobb. Bachelor er vel nærmest er minimum av hva som forventes av mange og mange forventer av seg selv. For 50 år siden var "artium" altså 3-årig gymnas ansett som en svært god utdanning (av typen besteforeldre kunne få tårer i øynene av) og selv realskole (trinnet før gymnas og etter folkeskole) var meget vel ansett. Det er klart at når forventningene blir høyere og kravene før man kommer seg i jobb kanskje økes ut over det som er realistisk at "alle" skal klare så risikerer man at noen blir hengende i et slags ingenmannsland, midt i mellom. Jeg synes det er naturlig at dette kan utløse sykdom hos enkelte mennesker som sannsynligvis er disponerte for det i utgangspunktet. Hvis de levde i en tid hvor det var kurant å få seg en hvilken som helst betalt jobb etter man var ferdig med ungdomskolen så ville kanskje historien vært en annen. Eller hvis de fant seg en jobb hvor de bare kunne møte opp, gjøre sitt beste, hvor bemanningen var stor nok til at man tålte et par svakere ledd og hvor manglende effektivitet ikke ble tema hvert kvartal, så hadde det kanskje også godt bra.

Så ja, kanskje har vi skapt noen nye diagnoser (i alle fall antallet som har dem og hvem som får dem - feks unge med uspesifike psykiske lidelser) som i større grad fører til uføretrygd i dag. Men nei, jeg tror ikke det er lettere å få uføretrygd i dag, selv om flere får det. I alle fall ikke målt i hvor langt folk realistisk er fra å kunne ta arbeid.

Vi har skapt dette samfunnet og arbeidslivet med til høye lønninger som skal finansiere høy levestandard, med veldig mye ferie, kort arbeidsuke, med mange tilleggsgoder så som 1 år fødselspermisjon og sykepenger. Og det koster ikke bare skattepenger. Det koster utdanning og effektivitet. Og det gjør nåløyet for å klare å stå i jobb for trangt for mange. Hvis det er slik vi vil ha det så mener jeg vi bare må godta at noen faller utenfor. Og at det er en del av regningen det også. Alternativt kunne vi gått ned i lønn, redusert sykelønn, halvert fødselspermisjon og kuttet til et par uker ferie - så hadde flere maktet å stå i jobb også.

Alt ble ikke et svar på det du spurte om her, jeg bare fabulerte videre. For det er noe som virkelig opptar meg og det sjokkerer meg at enkelte (feks regjeringen) tror at alt blir bedre om man bare kutter nok for disse gruppene. Det er å trekke stigen opp etter seg. Man har skapt et samfunn med mål om velstand. Når man pusher dette enda hardere, mer effektivitet, for å bli enda mer velstående så faller noen utenfor. Da krever disse velstående at de som faller utenfor skal betale prisen slik at de velstående kan fortsette å være velstående eller aller helst bli enda mer velstående. Det er nesten ikke til å tro at ingen diskuterer disse mekanismene.