Jeg må bare starte med å si at jeg kjenner meg igjen i ganske mye jeg leser her, og det er jo betryggende på et vis. Det er ikke så veldig mye spesifikt jeg kan si at jeg fikk varige mén av i barndommen, men det er jo litt av hvert som sitter igjen. Jeg kan absolutt relatere til og føle på den frykten av å ligge i sengen i mørket og bare vente på at et eller annet forferdelig vesen straks vil komme inn. Egentlig veldig ofte ikke noe spesifikt vesen med et spesielt utseende, men bare noe som vil ta meg. Helt forferdelig i grunn. Dette har riktignok gitt seg for en del år siden, men jeg husker at det var ekstra skummelt å ligge på siden mot veggen. Da hadde man på en måte ingen kontroll på hva som skjedde bak seg, og tanken på at det skulle komme noen og ta deg/stirre på deg da, den må jeg ærlig innrømme at er litt uroliggende enda. Når jeg tenker meg om så har jeg en tendens til å som oftest ville ligge innerst i sengen, enten med partner eller alene. Dette kan jeg faktisk tenke meg at er på grunn av det jeg skriver over.
Ellers så ble jeg også meget skremt av både Hufsa i mummidalen, pompel og pilt og etter hvert den forferdelige dama i The grudge.
En spesifikk hendelse jeg husker som ikke har noe med det andre her å gjøre, var i Bø sommerland for en del år tilbake. Jeg var vel typ 8,9 år og lekte og hadde det veldig fint i et av de mindre bassengene. Selvfølgelig kom det en bølle som sikkert var et par år eldre enn meg. Vi lekte sammen (Forsåvidt uvitende til denne guttens tendenser foreløpig) og hadde det OK en stund, men jeg merket fort at han var litt vel gira og voldelig. Vi skulle prøve og holde pusten under vann så lenge vi klarte, det var trolig kjempe interessant på denne tiden. Jeg husker så inderlig godt at jeg var på vei opp igjen fra vannet med svært lite oksygen igjen i systemet (følte jeg i alle fall), men med det jeg skal bryte overflaten så kjenner jeg en hånd ta tak i meg i nakken og dytte meg under igjen! Jeg får panikk og prøver desperat og komme meg opp etter mer luft.
Jeg får så vidt munnen opp av vannet et par ganger og får gispet etter oksygen, men jeg blir kjapt dyttet ned igjen. Jeg husker den fæle latteren hans hver gang jeg var over vann. Jeg hadde selvfølgelig fortsatt panikk og gråt som bare det, og husker ekstremt godt at jeg så utover bunnen av bassenget under vann og var helt sikker på at jeg skulle dø. Jeg opplevde nok dette både mer dramatisk og verre enn det egentlig var, men det var virkelig ikke morsomt, grøsser litt av det når jeg tenker på det i dag. Og virkelig ikke noe å hyggelig å gjøre mot sin fellow badekompis da gitt. Han var ikke kompis lenge for å si det sånn. Når jeg om sider kom meg opp så husker jeg at jeg gispet en god stund etter luft og løp gråtkvalt bort til mine foreldre.
Dette var bare noe av det jeg husker fra barndommen
