Innskytelse:
Jeg har egentlig ikke noe lyst til å fortsette denne dialogen, men jeg kan ikke backe ut nå heller uten at alt blir tolket på en eller annen demoniserende måte.

Nei, jeg bor ikke med barna pr nå
Det er rivende likegyldig hva jeg foretar meg, min adoptivfamilie og jeg har utlevd sitt naturlige livsløp. Men vi kommer nok til å ha kontakt for all fremtid, slik familie gjør. Det er slik vi ser på hverandre. Mens her ropes det bare om at jeg må komme meg vekk fra familien -som om jeg er på en "Home Invasion".

Jerg tror jeg tar dette muntlig

Hendelsesforløp (fra i morges, før jeg visste hvilken vei dette skulle ta. Sikkert ikke noe lur fokus, jeg har jo selvfølgelig en håndfull nye tiltaler å svare på ):
- Var med i underholdningsprogram på TV. Grunnet innhold, vurderte 2 anonyme individer det dithen at dette var en sak for barnevernet.
- Barnevern *nekter* å snakke med meg under innledende runder, til tross for å være informert om at jeg forsøker å formidle informasjon som belyser kjernen av saken.
- Når jeg omsider får time, mandag over påske, er dette én uke etter den første av barna skal til samtale. Følgelig tenker jeg at i henhold til sunn fornuft og prinsippet om minste inngripen, er det å bytte om på timene våre - slik at jeg får snakke med dem først - naturlig.
- Får ingen svar på forslaget pr tlf, så jeg møter likegjerne på morgenen, sammen med mor, far og barn. Tenkte at dette gikk akkurat på håret - jeg fikk oppklare missforståelsen før barna ble påvirket. Hadde journalutskrifter og dokumentasjon fra fastlege, psykiater, psykolog, LAR - det som pr definisjon er faglige autoriteter å regne.
- Ikke faen. Får overlevert dokumentasjonen, men må pent vente til uken etter. Når den tid kommer forholder jeg meg rolig, ærlig og åpen. Jeg forklarer og fortsetter å dele høyst personlig, sensitiv informasjon om min egen behandling, for å best mulig belyse saken med objektivt sett harde fakta. Det eneste jeg ikke svarer på, er om det faktisk var narkotika i sprøyten.
- Jeg har lest BV sine dokumenter, flere titalls sider, og det viser seg at til tross for iherdig innsats, flere måneder med saksbehandling og sikkert 100.000,- i blåste skattekroner: De fant ikke så mye som én eneste varsellampe.

....Men de skulle enda snakke med skolen!!? Etter å ha gjort alt dette - og vet dere hvorfor??

Bekymring knyttet til far sin vurderingsevne, siden han lar en LAR-pasient være i nærheten av barna sine!

Far skriver et kanonbra tilsvar, som nok en gang sabler ned oppgulpet av vås, ingoranse og fordommer.

.....Og nok en gang, gjør BV som de vil. De kjører over far og tvinger seg til å hente informasjon hos skolen - noe som føyde seg i rekken av entydig, uforbeholden og fullstendig avkreftelse av alle mistanker, anklager og fordommer.

Skolen hadde allerede gått en runde på saken, men i og med at dette er to usedvanlig ressurssterke barn, som etter alt å dømme har det minst like bra som før, vurderte de det til å være mot sin hensikt. Og ja - far samarbeidet godt med skolen, kunne de bekrefte.