Jeg og en venn hadde vært hos en felles venn. Etter noen timer med god bønne og godt selskap satte vi kursen hjemover i bil. Etter et stykke kommer jeg på at jeg har lagt igjen husnøklene mine hos kompisen vår. Veien vi kjørte på er veldig smal, så det er ikke lett å få snudd. Men plutselig får jeg øye på en liten sidelomme som var stor nok til å snu på. Av en eller annen grunn la ingen av oss merke til at politiet stod 30-40 meter unna. Vi svingte inn på lommen, og først da ser vi politibilen. Så vi bestemte oss for ikke å snu, slik at vi ikke vekket mer oppmerksomhet enn nødvendig. Vi fortsatte kursen hjemover, men blir stoppet av det som viser seg å være en rutinekontroll. Politimannen ber om fører- og vognkort. Kompisen min (som kjører bilen) styrer fælt med å finne vognkortet, men får fiklet det frem til slutt. Politimannen studerer kortene nøye før han tar de med seg til politibilen. Jeg vet ikke hvor lenge han ble borte, men det føltes som en evighet. Da han endelig kom tilbake gav han kortene tilbake, også stirret han på oss lenge uten å si et ord. Plutselig tar han to steg tilbake fra bilen, sier god natt, og lar oss kjøre avgårde.
NOIA!!