Lager denne tråden fordi jeg har vanskelig for å vite hvordan jeg skal takle tankene jeg har om rus om dagen.

Objektivt sett går mange ting bra. Jobber en del, er mye i aktivitet - får beveget meg mye. Spiser godt og forholdsvis sunt.

Visse ting går ikke like bra. Vet ikke hvordan jeg skal gå inn på det uten at jeg er redd for at det skal bli enkelt å identifisere meg, men det gjelder mellommenneskelige forhold.
Det har vært noen forandringer på det punktet. Som har gitt meg en grunn mindre til å ta vare på meg selv.

Poenget er at det for min del er veldig vanskelig å "snakke med noen" eller "be om hjelp" når det kommer til tankene jeg har om rus. Om jeg hadde gjort dette hadde det ikke hjulpet, jeg får ikke noen mindre trang til å ruse meg i stykker eller begynne å hustle selv om jeg tar opp dette med noen. Det er ingenting jeg kan si til noen eller noen samtaler jeg kan ha som får meg på andre tanker.
"Okay, nå fikk jeg lettet på hjertet og luftet tankene mine om dette her så nå har jeg det bedre og ikke disse tankene lenger"
Det er ikke sånn jeg funker.

Alle grunner jeg har til å ikke ruse meg finnes inne i meg selv, og i disse tider føles det ikke som om jeg har noen. Jeg forteller meg selv at jeg må la vær for å beholde jobben og for å ikke skuffe dem rundt meg.

De siste ukene har jeg sporadisk brukt små mengder Subutex (0,5-1mg) og 2-10mg Diazepam eller 0,25mg Rivotril for å roe ned tankekjøret og dempe russuget når jeg kjenner at det står mellom noe og full sprekk. Til meg selv sier jeg at ved å gjøre dette unngår eller i hvertfall utsetter å gi full gass ned i avgrunnen. Med disse lave dosene klarer jeg å ta vare på de få tingene jeg vet at jeg bør ta vare på (arbeidsforhold, familieforhold osv), men jeg kjenner at jeg er skremmende nær å sprekke helt.
Det er som om noe i meg virkelig prøver å ødelegge alt jeg har oppnådd siden jeg var fast inventar i Brugata.
Jeg føler meg ikke hjemme i dette livet fullt av rutiner og ansvar, og jeg savner rett og slett alt som var jævlig med tungt rusmisbruk.
Dette er dritvanskelig fordi jeg ikke en gang kan minne meg selv på hvor kjipt det var før avrusning med overdoser og faenskap fordi jeg savner alt det drittet. Jeg føler til en viss grad at jeg ikke fortjener å ha det såpass "bra" som jeg har det med livet jeg har nå.

Jeg vet ikke en gang hva jeg prøver å oppnå ved å skrive dette, kanskje det er for å distrahere meg selv fra dragningen mot rusen og spenningen i 20 minutter til.

Jeg veksler mellom flere måter å tenke på. Deler av meg vil ghoste jobben og alle jeg kjenner og dra tilbake til Brugata. Gi faen.
Deler av meg vil hive i meg alt jeg kan skaffe av Opiater og Benzo, sluke litt sprit og bare dø.
En stor del av meg ønsker å fortsette å gjøre det bra, jobbe, ta fornuftige valg, men det er tøft når jeg som ting er nå ikke finner særlig mye mening i det.

Hver dag føles det ut som om jeg bare utsetter en katastrofe bare én dag til. Én dag til. "Ta det rolig i kveld, utsett det én jævla dag til.
Ta bittelitt av et eller annet, begrens deg i kveld og bare sprekk litt, utsett den totale sprekken én dag til".

Drukner snart i selvmedlidenhet Det er litt av problemet, om jeg deler dette med noen jeg kjenner føler jeg meg som en svak liten bitch og når selvfølelsen da blir verre blir trangen til å sprekke bare større. Stuck between a rock and a hard place liksom.
Jeg burde jo egentlig ikke syte så forbanna mye, jeg har jo arbeid, bosted osv.
Men hvorfor føles det ikke bra???

Er det noen andre med tungt misbruk bak seg som kan relatere? Og hvordan faen håndterer man det i så fall?