Høres ut som faren min. Hvorvidt det er psykisk vold er jeg usikker. Hvis man blar opp tegn og definisjoner innenfor psykologi-vitenskapen, så ja, men det finnes klart verre fedre der ute, ikke så få av dem heller.

Jeg synes man burde se på saken fra begge sider og ikke legge hele ansvaret på foreldrene. Sant nok at størsteparten av ansvaret ligger på dem - det er tross alt de som har valgt å påta seg jobben av å oppdra barnet, de har også mye mer livserfaring og makt i forholdet. Men de er fortsatt mennesker med sine flaws. Og miljøet ditt påvirker oppdragelsen din minst like mye. Det er en vanskelig sak, men poenget er at hvis man føler at forelder-barn forholdet tærer mye på en, så bør man distansere seg og forsøke å ikke se på foreldrene som djevler.

Snakkende Rån: Tror ikke nødvendigvis at jeg har en hjerneskade, men en eller annen neurotransmitter-ubalanse, godt mulig. Da dukker det opp et spørsmål om hva som kom først - ubalansen som fører til psykisk ubehag, eller psykisk ubehag som førte til ubalanse som forårsaket ytterligere ubehag? Jeg kan helt klart si at jeg ikke har hatt en så pass ond mentalitet alltid. Jeg har en tendens til å skifte perspektiver, meninger og utsikt på verden noen ganger ila et år. Ganske stor ego har jeg også, så det er mulig at jeg ego-tripper.

Full Gaupe: Siste gang jeg gjennomgikk en utredning hos psykolog, ble det blant annet antydet at jeg har mange trekk fra Borderline, men fyller ikke nok kriterier for å få det som diagnose. Måtte dessverre avbryte utredningen av private årsaker. Jeg er ikke suicidal, ei heller er jeg redd for å bli forlatt. Diagnoser er ikke særlig til hjelp egentlig, jeg ender opp med å identifisere meg med sykdommen og får det verre med meg selv. Lettere å tenke på seg selv som frisk med litt problemer som man finner ut av gjennom livets løp. Med det sagt, skal jeg absolutt søke hjelp for å kunne få nyttige innspill og andre perspektiver fra noen som er opplært.