Jeg ble oppdratt til å ikke si noe med mindre jeg har noe fint å si. Jeg har etter hvert lært at man kommer langt med ærlighet, og jeg er ikke redd for å lufte meningene og tankene mine - men jeg ser an "publikummet". Om jeg vet at personen kan bli svært opprørt over det jeg eventuelt har å si, og jeg vet at jeg ikke vil "nå inn" - da sier jeg ikke noe. Da er hensikten med å dele meningen/tanken borte, for vedkommende vil uansett ikke ta det innover seg uten å bli emosjonell og såret. I stedet for at det blir en diskusjon/meningsutveksling/jeg som prøver å hjelpe, så blir det bare krangling og styr. Det gidder jeg ikke. Kall meg gjerne feig og unnvikende, men slikt orker jeg ikke forholde meg til.

Spør noen om min ærlige mening eller ber om min hjelp, så vil jeg så klart gi av meg selv, men jeg vil prøve så godt jeg kan å gjøre det på en måte som ikke sårer vedkommende. Om man vet at ærligheten er noe som virkelig kan såre personen, så tenker jeg at det er noe man holder for seg selv. Hvor viktig er den ærligheten å dele, om det er noe personen kan ta skade av å høre? Er det konstruktivt, er det hjelpsomt eller er det bare unødvendig informasjon som vedkommende ikke trenger? Ofte er det gjerne sistnevnte, da er det poengløst å dele. Det eneste du ender opp med er å gjøre noen lei seg.