Sitat av
Provo
Det jeg tror mentalmelt sier, er at følelsen av frykt og observasjonen av hormoner og signaler er to forskjellige perspektiver som – i hvert fall per i dag, ut fra den begrensede kunnskapen vi besitter – ikke kan forklares eller avledes direkte fra den andre beskrivelsen. Du kan ikke ut fra følelsen av frykt alene avlede hvordan hjernen fungerer; og du kan ikke – i det minste fortsatt per i dag – betrakte en hjerne og kun ut fra det du ser vite hvordan det er å føle frykt. At den og den tilstanden i hjernen svarer til en følelse av frykt, er noe vi vet kun gjennom korrelasjon av observert hjernetilstand og rapportert sinnstilstand, og ikke gjennom en direkte avledning fra den fysiske tilstanden. Ingenting av det vi vet om nevrovitenskap alene antyder at bevissthet eksisterer.
Imidlertid virker det tydelig at mentalment er enig i at bevissthet høyst sannsynligvis emergerer fra fysiske prosesser.
Hvorvidt det er prinsipielt og praktisk mulig å faktisk forklare bevissthet helt grunnleggende ut fra fysiske fakta, er et åpent spørsmål. Noen mener det er både prinsipielt og praktisk mulig; noen mener det er prinsipielt mulig, men praktisk umulig, fordi våre kognitive evner ikke strekker til; og andre mener det er prinsipielt umulig. Og den sistnevnte gruppen kan grovt sett deles i to: de som mener at bevissthet ikke er materialistisk av natur, og de som mener at bevissthet emergerer fra materie på et eller annet vis, men at det er en prinsipielt ukrysselig epistemologisk kløft mellom beskrivelser av fysiske tilstander og bevisste opplevelser.
Pirk kanskje, men legg merke til at du her forutsetter at bevissthet følger av funksjon alene. Det er ikke nødvendigvis tilfelle, selv om det er mange gode grunner til å tro det. Det kan for eksempel være en kombinasjon av struktur og funksjon.
De aller fleste mener nok at det er mulig. Men enkelte mener det er umulig å vite hvorvidt den kunstige intelligensen er bevisst, og eventuelt hva som skal til for at den skal bli det, og hvordan dens eventuelle bevisste opplevelser er.
Tror jeg var litt upresis i formuleringen, eller rettere sagt - de tankene jeg forsøker å formulere er for upresise. Må understreke at jeg ikke har noen konkret inngående kunnskap på emnet, fra min side er dette kun resonnering rundt min konseptuelle helhetsforståelse av hjernens funksjonalitet.
For at det skal være mulig å vurdere min konklusjon skal jeg forsøke å forklar hvordan jeg forestiller meg det:
- Hjernen er et enormt nettverk med enormt mange forskjellige bestanddeler som alle interagerer med hverandre direkte og indirekte på enormt mange forskjellige måter. En total oversikt er vel teoretisk sett mulig, men praktisk talt helt umulig.
- Enda vi ikke kan forstå mekanismene i sin helhet kan vi observere de store trekkene når de skjer, vi kan se at noen får orgasme, at noen er redd, osv. Dette er jo ting vi har kunnet lenge.
- Etterhvert som forståelsen forbedres klarer vi i større og større grad å finjustere forståelsen, og vi kan på et stadig mer detaljert nivå identifisere og konkretisere stadig mer finurlige mekanismer.
Særlig to eksempler fascinerer meg, det ene var NTNU-forskerekteparet som fikk nobels pris i fjor for sin forskning på "gitterceller". Et eller annet med at de hadde identifisert celler som gir oss assosiasjoner til hvor vi er, en slags indre GPS.
Det andre jeg kommer på er forskningen på bearbeidingen av signalene øyet sender til hjernen. Ved å se på blodårer som utvider- og trekker seg sammen klarer de grovt å gjenskape det som blir sett; ved å lese direkte fra hjernen.
Begge disse tingene er helt vanvittig forbløffende spør du meg, men det er fortsatt bare relativt isolerte mekanismer som har en konkret og forståelig funksjon.
Vi observerer fenomener som frykt, men det er jo bare å pirke i overflaten. Selv en ape får med seg at blader skifter farge, forståelsen av fotosyntesen er likefullt ikke-eksisterende.
Slik jeg ser det så er all den forskning vi har så langt på hjernen nettopp det: En ape som ser at vinter blir vår. Interaksjonen mellom de utallige bestanddelene i hjernen vår, de enkeltfenomenene vi enda jobber med å forstå satt i system, det er jo hva som virkelig er forståelse..?
Om dette inntrykket er noenlunde korrekt så mener jeg at vi er uendelig langt unna å kunne begynne å skulle påstå at noe som helst vi ikke helt forstår må være enten det ene eller det andre.
Føler litt det er som når de delte jorden opp i ild, jord, vann og luft (?) og diskuterte hva universets lover hadde å by på.
Jeg er kanskje uopplyst på emnet, men jeg kan fortsatt ikke forstå at det skal være grunn til å tro at vår "indre opplevelse", bevissthet, eller hvaenn en kaller det skal spille etter andre regler enn de simple abc-tingene vi såvidt har begynt å forstå.
Fysikklæreren min fortalte en gang at det var en på 1800-tallet som fortalte elevene sine at alle store oppdagelser var gjort; det eneste som kunne gjøres nå var å gjøre målinger mer nøyaktig. Når vi begynner å karakterisere aspekter av hjernens funksjon som "løselig" eller "ikke-løselig" føler jeg vi er litt på samme bane.
Men igjen, ikke skyt meg, dette er bare mine tanker, ikke et snev av fagkunnskap. Om jeg er idiot nå så bare forklar.