View Single Post
Hva jeg ønsker å diskutere:

Premissene jeg legger til grunn; min subjektive vurdering av Norges generelle potensiale:
Norge er et bra land. Det var det lenge før vi fant olje, og det vil det være lenge etter at den er verdiløs.

Norge er et land som har vært heldig med olje og gass, noe som har velsignet oss med snart 50 år med ekstrainntekter naboene våre har klart seg foruten.

Norge er et land med svært ærlige og rettskaffne personer; kulturen vår stimulerer til selvtenkende og reflekterte individer. Utdanningsnivå er høyt, kriminalitet er lav.

Norge er et land med sterke institusjoner som for det aller meste er velfungerende.

Norge har penger på bok som gir et handlingsrom som er helt unikt.

Til tross for vår lille populasjon mener jeg at vi har forutsetningene til å være en av verdens definerende nasjoner.

Premissene som er utgangspunkt for problemstillingen;

Til tross for de enorme ekstrainntektene så har vi ikke høyere levestandard enn våre naboer.

Oljealderen vil snart ta slutt. Akkurat som at steinalderen ikke tok slutt fordi det var tomt for stein så vil steroidene økonomien vår er avhengig av plutselig forsvinne. Når er et umulig spørsmål, men det jeg mener å ha plukket opp fra historien er at vi nesten alltid undervurderer implikasjonene av eksponensiell utviklingshastighet. Ting går veldig fort nå og jeg tørr vedde på at vi alle ville undervurdert grundig hvor langt vi er kommet eksempelvis i 2030. (Digresjon: Hadde vært gøy å kjøre ne tråd på det, så se om 10 år).

Befolkningen er stadig tyngre belånt, og EU har flere ganger pekt på en boligboble i Norge som en av unionens største økonomiske enkelttrussler.

Industrielt sett har industrien samme størrelse som den har hatt det siste tiåret, målt i kroner (ikke inflasjonsjustert, tror jeg). Såvidt jeg kan se forstår jeg det som at Norsk industri i praksis krymper, men jeg har ingen forutsetning for å egentlig vurdere dette.

Oppsummeringen blir at vi har utviklet et system der vi trenger mye mer for å utrette mindre. Denne ekstra juicen vil forsvinne og vi må omstille oss. Så enkelt er det, dette er vel heller ikke noen konfliktlinje.

Essensen i problemstillingen min er: Hvordan skal vi løse dette?

Folk flest har en sterk tro på Norge som system. At industrien holder følge og at vi som et foregangsland innen både sivilisasjon og verdiskapning. Naturligvis vil vi fortsette å produsere kompetente individer som er like ettertraktet i utlandet som på hjemmebane.

Den generelle tonen er at vi ikke har noe problem; vi har kompetente folk som løser dette "as we go", uten at vi trenger å bry oss med det.

Så hva gir meg grunn til å komme her og tale Rom imot som en annen idiot?

Innovasjon Norge, HiB, NTNU, Forskningsrådet, NMK, flere av de største inkubatorene, tosifret antall aktører fra privat næringsliv.
Forskere, forretningsutviklere, investorer, eiere og driftere i industrien... Dette er ikke aktører jeg har hilst på eller vært innom, dette er kontraktsfestede samarbeider om alt fra strategi til forskningssamarbeid og søknader om midler. Utover HiB som var rent studiested er alt oppdatert også - dette er noen år siden.

Jeg har kommet utenfra og jeg har aldri rukket å sementere tilhørighet eller samarbeider i den grad at det har blitt del av min identitet og noe som begrenser ytringsfriheten min på bakgrunn av lojalitet.

På toppen av dette så har hele mitt arbeid de siste årene basert seg på open-source teknologi der råsmarte folk fra de progressive delene av verden har representert en enorm kontrast i både holdninger, kompetansenivå og resultatfokus.

Det er ikke mange som har mine erfaringer her, og det er heller ikke mange som har tilbragt et halvt år på flere rehabiliteringer, hatt like mye med politiet, yrkeskriminelle, rettsvesen, ettervern, NAV, LAR og narkomane å gjøre.

Kombinasjonen av disse? Jeg blir ikke overrasket om jeg er alene.

Jeg har ingen interessekonflikter, ingen jeg skylder tjenester av størrelsesorden nødvendig for å påvirke mine vurderinger og jeg er ikke avhengig av noen sin aksept eller anerkjennelse for å gjøre det jeg gjør. Enda mine meninger kan være umulige å si seg enig i er den kategoriske avvisningen jeg har blitt utsatt for av journalister, advokater og til og med familie helt symptomatisk for de fundamentale problemene Norge står ovenfor.

Det samme skjer her. Jeg er virkelig nysgjerrig, kan noen prøve å sette fingeren på hva jeg gjør feil, før jeg faktisk kommer med en ordentlig beskrivelse av problemet jeg mener vi kun kan løse ved å endre måten vi implementerer demokratiet på?
Sist endret av Tøffetom; 3. desember 2019 kl. 17:39.