Hei, takk for svar.
Sitat av
Kloakk
Hensiktmessig i forhold til hva? Livene våre er meningsløse i det store bilde, i det lille bilde er overlevelse og reproduksjon meningen, men så er det jo sånn at en dag slukker solen. Så overlevelse og reproduksjon er vel egentlig meningsløst det også. Så jeg vil si at følelser holder oss i livet i en meningsløs eksistens.
Hensiktsmessig i forhold til egen vinning for eksempel. Ja selvfølgelig er alt meningsløst sånn sett. Det jeg skriver henger sammen med egen kamp mot min psykiske helse. Finnes det i det hele tatt folk som tror det er en høyere mening med livet nå i 2017?
Jeg har prøvd å distansere meg fra nihilistisk tankegods fordi det gjør meg ikke godt. Men som du tydligvis vet, så er det en effektiv måte å drepe diskusjonen...
Ja, gode følelser er sikkert en god grunn til å leve en ekstra dag eller to. Hadde jeg vært like kverulerende som deg, kunne jeg jo feks ha sagt at følelser ikke er permanente og dermed meningsløse. Men det er en total avsporing..
Sitat av
Kloakk
På hvordan måte var tankene dine fri fra emosjonelle krefter? Og hvordan man tar en avgjørelse i den gitte situasjonen kommer vel ann på målet. Om personen som arvet har nok av penger, men ønsker å beholde minnet av slektningen er vel den beste strategien å beholde huset.
Jo, fordi det var hans far som døde og ikke min. Det var en beskrivelse av hvordan jeg ser følelser påvirker folk til å ta merkelige valg.
Sitat av
Kloakk
Det stemmer nok at det føles lettere å se løsningen på en annens problem enn sine egne, men det er strengt tatt ikke sikkert at det er den beste løsningen for personen det gjelder. Og igjen er vel emosjoner grunnen til alle beslutninger og handlinger, sånn til syvende og sist. Er dog uenig i at de fleste lever i øyeblikket, jeg oppfatter de fleste til å dra både gårsdagens erfaringer og morgendagens ønsker inn i øyeblikket og handler ut ifra det.
Å leve i øyeblikket er for meg noe så enkelt som å kjenne vannet renne fra hodet og ned til tærne når man dusjer, kontra det å la vanen gjøre dusjingen mens hodet tenker på hva som enn skal skje etter dusjen. Et annet eksempel jeg har bemerket meg er mennesker som har bodd i det samme huset i over et tiår, men spør jeg de hvor mange trappetrinn det er mellom 1. etasje og 2. etasje har de ikke peiling. Å være i øyeblikket krever tilstedeværelse i det man gjør, i nettopp det øyeblikket man gjør det.
Det blir sikkert ikke den beste løsningen, fordi det er emosjonelle hensyn som veier tungt. Hva som er best blir jo en subjektiv ting uansett. Poenget mitt dreide seg om enkelheten av å ta valg når følelser fjernes, som igjen henger sammen med min opplevelse av å ha problemer med følelsene mine.
Men det var heller ikke poenget. Poenget var følelsenes innflytelse og kontroll. Som du også påpeker selv.
Trappetrinn, da er vi enige om å være uenige. I huset jeg vokste opp i var det 14 trinn. I går, i dag og i morgen er uansett ganske nåværende.
Det går an å leve i nuet selv om man er traumatisert.
Jeg svarer kanskje på resten i morgen. Har ikke lest hele svaret ditt, men hvis resten også består av like mye avsporet kverulering så er det mulig jeg meldt pass. Ikke frekt ment, jeg la opp til det selv når jeg inkluderte alt for mange eksempler og personlige betrakteliger og annet tull.
Takk for svar
Beklager det forrige innlegget mitt
Jeg er takknemlig for alle svar! Jeg er jævlig gretten og sliten. Bra svar folkens
Sist endret av TrippyKing; 6. september 2017 kl. 20:44.
Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.