Sitat av
TrippyKing
Et lite øyeblikk senere kom jeg inn på tanken om at følelser også holder oss tilbake. For dersom man hypotetisk hadde fjernet følelser fra formelen som utgjør våre menneskers tankeprosess, burde ikke det mest hensiktsmessige valget være enkelt å ta?
Hensiktmessig i forhold til hva? Livene våre er meningsløse i det store bilde, i det lille bilde er overlevelse og reproduksjon meningen, men så er det jo sånn at en dag slukker solen. Så overlevelse og reproduksjon er vel egentlig meningsløst det også. Så jeg vil si at følelser holder oss i livet i en meningsløs eksistens.
Sitat av
TrippyKing
Jeg hadde tidligere på kvelden hatt en samtale med min samboer, om hva jeg hadde gjort hvis jeg ved et sørgelig uhell hadde havnet i samme situasjon som en av våre felles bekjente gjorde nylig. Han arvet et dødsbo. Jeg merket at jeg umiddelbart hadde en oppfatning om hvilken strategi jeg synes var best for arvingen. Fri fra emosjonelle krefter, stående på utsiden, virker alle beslutninger enklere.
På hvordan måte var tankene dine fri fra emosjonelle krefter? Og hvordan man tar en avgjørelse i den gitte situasjonen kommer vel ann på målet. Om personen som arvet har nok av penger, men ønsker å beholde minnet av slektningen er vel den beste strategien å beholde huset.
Sitat av
TrippyKing
Videre reflekterte jeg over følelsenes påvirkningskraft. Jeg har, for eksempel, hørt ved flere anledninger noen si at det er lett å løse andres problemer; noen vet alltid best. Men de har glemt en viktig ting, nemlig å se seg selv ovenfra. De har glemt følelsenes påvirkningskraft, og hvordan ringvirkningene av for eksempel emosjonell tilknytning sprer seg til alle livets beslutninger og handlinger. Det er ikke så rart, siden de fleste lever i nuet, som det jo også er meningen å gjøre.
Det stemmer nok at det føles lettere å se løsningen på en annens problem enn sine egne, men det er strengt tatt ikke sikkert at det er den beste løsningen for personen det gjelder. Og igjen er vel emosjoner grunnen til alle beslutninger og handlinger, sånn til syvende og sist. Er dog uenig i at de fleste lever i øyeblikket, jeg oppfatter de fleste til å dra både gårsdagens erfaringer og morgendagens ønsker inn i øyeblikket og handler ut ifra det.
Å leve i øyeblikket er for meg noe så enkelt som å kjenne vannet renne fra hodet og ned til tærne når man dusjer, kontra det å la vanen gjøre dusjingen mens hodet tenker på hva som enn skal skje etter dusjen. Et annet eksempel jeg har bemerket meg er mennesker som har bodd i det samme huset i over et tiår, men spør jeg de hvor mange trappetrinn det er mellom 1. etasje og 2. etasje har de ikke peiling. Å være i øyeblikket krever tilstedeværelse i det man gjør, i nettopp det øyeblikket man gjør det.
Sitat av
TrippyKing
Problemet er at når et menneske tar en beslutning, virker det å være - i alle fall for min del - alt for mange faktorer å vurdere. Og følelser veier jo blytungt, så selv om jeg liker å se på meg selv som rasjonell, så er det likevel kun emosjonelle hensyn som ser ut til å telle.
Og dette plager meg! Jeg har lyst til å bli mer kynisk, ta valg som ganger meg selv og slutte å kaste bort energi på absorbere andres behov. Flere som synes det høres befriende ut å være psykopat? Er dette noe andre har tatt seg selv i å tenke?
Dette er selvfølgelig ikke noe jeg mener helt bokstavelig, men det er slike tanker som kommer når jeg er lei og frustrert.
For det første så finnes det ikke en uselvisk handling, ordet altruisme burde hatt en litt annen definisjon enn den har i dag, i min mening er altruisme en egoistisk handling som gagner andre enn en selv. En psykopat er nok like om ikke mer emosjonell enn resten av oss, det er bare prioriteringen som er annerledes, vel kanskje utenom empati for andre, den er vel heller noe svekket.
Om du føler at du helst ville sluppet å gjøre noe for andre, burde man som oftes la vær. Om du ikke gir med glede, og hadde vært ærlig om det ville nok også de fleste sagt at du bare kan la det være, men klart det vil ha konsekvenser, folk blir sure, men hey hvem bryr seg? Hvorfor er det bedre at du svelger en "load" og er sur enn at de gjør det? Som oftest er svaret at man vil bli likt eller kanskje heller, ikke vil bli mislikt.
Sitat av
TrippyKing
Tenke seg en ektemann som risikerer livet for å redde sin kone. Grunnleggende sett vil dette være en totalt irrasjonell handling, men mannens følelser bestemmer hans handlinger. Forståelig og veldig menneskelig, men også potensielt dødelig og uklokt.
Dette er satt veldig på spissen - en forenkling og understrekelse av poenget mitt.
Her er jeg faktisk helt uenig med deg, grunnen til at en mann redder sin kone er den eneste meningen i det lille bildet, han vil reprodusere og kona er den som kan hjelpe han med det og ikke minst overlevelsen til barna, så i min mening er det helt rasjonelt å handle slik du beskriver.
Sitat av
TrippyKing
Følelser og tanker påvirker alt vi gjør. Hvis man skal prøve noe nytt og spennende, så vet man jo ikke om man vil like det eller ikke, før etter at man har prøvd. Det vil si, man vet ikke hvordan man eventuelt føler seg etterpå. Føles det godt, så er det godt.
Man blir altså fristet, vurderer risiko mot nytte, og tar et valg.
Så kommer det en twist.
Hos mange, så slår det dessverre ut på den måten at forventinger om negative følelser og tanker, kanskje basert på negative hendelser og tidligere opplevde kriser, hindrer dem i å prøve nye ting eller møte mennesker.
Man blir igjen fristet, men irrasjonelle negative forventninger inntrer uten noen åpenbar grunn, og risikovurderingen forpurres. Eventuell nyttevurdering blir følgelig glemt, fordi man kommer jo ikke såpass langt i beslutningsprosessen når det negative fokuset blir overveldende.
Dette understreker vår overdrevne vektlegging av tanker og følelser, som jo egentlig bare er en subjektivt følt virkelighet - altså noe som ikke finnes, annet enn i eget hode.
Da har man bare kastet bort en mulighet til å gjøre noe nytt, på grunn av at dette tankekjøret jeg skriver om, stopper all fornuftig tenking og det ødelegger hvert aspekt av det man definerer som en normal tilværelse.
Her snakker du mot deg sev og tidligere utsagn om at de fleste lever i øyeblikket, for her sier du, som jeg skrev, at de fleste handler ut fra gamle erfaringer eller ønsker om hvordan fremtiden skal bli. Og jeg er enig med deg, det tror jeg vi alle gjør, noen i en større grad enn andre og flertallet i en slik grad at det reduserer den såkalte livskvaliteten i lengden, men sånn fungerer frykt. De tre F'ene er noe å bemerke seg, Frykt, Forventninger og Forelskelse, alle disse tre er steder hvor man kan sette store kjepper i hjulene på seg selv, og ikke minst andre for den saks skyld.
Sitat av
TrippyKing
Det går flere veier.
Min elskede samboer nappet øyenbrynene mine da vi begynte å snakke om jogging og styrketrening. Da viste tankens kraft seg igjen; smerten fra pinsetten som herjet halverte seg. Har funnet flere ganger at å tenke på fysisk aktivitet er smertestillende for meg.
Følelsene kan være til både fordel og ulempe. De kan bøyes, endres og knebles.
Når man begynner å observere hvordan man blir påvirket av egne tanker og følelser, blir det påfallende lett å se hvor viktige de er for oss. Og mer irritert og skuffet blir man, når erkjennelsen av at dette kun er tanker i eget hode, og per definisjon ikke virkelige. Det er usynlige glassvegger i den oppdiktede labyrinten i hodet, som ikke engang finnes - i alle fall ikke for andre enn en selv.
Sånn er det, jeg var lenge selv opptatt av sannhet og virkelighet, men etter mange år med grubling har jeg kommet frem til at en objektiv sannhet er utenfor vår rekkevidde, men det gjør ingenting, for som du sier, vi skaper virkeligheten i vårt eget lille hode, og det er jo helt i orden når mennesklige sannheter er det eneste vi kan få. La oss kalle en objektiv sannhet for kunnskap og en subjektiv sannhet for visdom, sånn for å lage et bilde. Så sier vi at den molekylære strukturen på vann er en objektiv sannhet og det å kunne svømme er den subjektive sannheten på vann. Hvor mye hjelper det deg å vite den molekylære strukturen på vann når du holder på å drukne? Det er sikkert et dårlig eksempel, men det er altså hvor meningsløs jeg syns en objektiv sannhet er den dag i dag.
Sitat av
TrippyKing
Evnen til å forme tanker og følelser bevisst kan læres ved å observere dem, og lære dem å kjenne. Den viktigste milepælen er nådd når man ikke lenger frykter sine egne tanker og følelser. De påvirker oss ikke mer enn vi lar dem - samtidig styrer de hele vår tilværelse. Det sier i alle fall de som visstnok kan dette. Psykologene, som umulig kan forstå hvordan det er, på grunn av den emosjonelle avstanden alle mennesker har til andres problemer.
Men dette har jeg ikke sjans i havet til å mestre, og tankene mine lar seg tilsynelatende ikke styre.
Psykologen min ønsker at jeg på sikt skal meste ting som, ærlig talt, høres helt urealistisk ut.
Det er klart du har, jeg tror i alle fall det, for mitt vedkommende var den vanskelige delen å finne ut hvilken taktikk jeg skal bruke mot eget sinn og kropp og ikke selve mestringen. For min del ble livet lettere den dagen jeg innså at ingenting spiller en rolle i det store bildet, det spiller en rolle om jeg skyter naboen eller gir han en tusenlapp, men egentlig ikke, get it? Det er på ingen måter viktig å mestre noe som helst, det som derimot er viktig, for meg, for det er egentlig det eneste jeg har å forholde meg til er hva jeg trenger for å ha det bra, det vil si greit nok, levelig bare, trenger ikke sjokoladepudding så det tyter.
Sitat av
TrippyKing
Er det noen her som har jobbet med dette? Spørsmålet er ment til dem som har slitt med dette, og deretter tatt kontroll, men om du har medfødt stålkontroll over tanker og følelser er jeg meget interessert i å høre om det også.
Hvordan beveger tankene seg? Hvor mye skal det til før du mister kontrollen på hvordan de utvikler seg? Føler du at det er du selv som bestemmer hva du skal tenke på, og føle, og ikke minst hvordan dette påvirker deg direkte og indirekte?
Jeg er meget interessert i erfaringer rundt mestring og feiling på dette, enten alene eller med psykolog. Og alle andre innspill såklart.
Den dag i dag har jeg det het greit, hvilket betyr at jeg har perioder der ting er helt ok og det er perioder hvor alt føles meningsløst, men litt av greia er å fortelle seg selv at det er helt i orden, det gjør jo ingenting om man føler at alt er meningsløst, for som sagt, det betyr ingenting, det betyr ingenting om jeg føler ditten eller datten, gi deg selv litt slækk.
Følelser er en del av den mennesklige opplevelsen, etter at jeg lærte å mestre følelsene mine, sånn tidvis, så blir jeg ikke lengre like redd, er ikke like bekymret, ikke like angstfull når jeg havner i situasjoner hvor jeg ville blitt det tidligere, det jeg derimot har observert i ettertid er at kroppen er avhengig av å øve på følelser som er "viktig" så om jeg har hatt en bra periode, vil det, uavhengig om jeg vant i lotto eller forelsket meg komme en negativ følelse. Da må jeg igjen dra frem taktikkene jeg har lært meg å jobbe videre, men som sagt, det gjør jo ingenting, for det spiler ingen rolle, så eneste rådet mitt er enkelt, gi slipp.
Og da mener jeg gi slipp, og ikke, ta deg sammen, mann deg opp eller lignende, føl på det du føler, men fortell deg selv at det er helt greit å føle det sånn og at ingenting varer for alltid, ikke engang det du føler når du skrev denne tråden.
PS: Sånn kynisk sett anbefaler jeg deg å sjekke ut Vinterdepresjon EP'en min her:
https://soundcloud.com/kloakk/sets/vinterdepresjon-ep