Tenkte jeg kunne fortelle om min "tur" på 2c-i, en gang til. Denne gangen mer utfylt. Siden det nå er 5 måneder siden det skjedde, og jeg har fått mye mer informasjon rundt det hele, og i tillegg fått meg et normalt liv, som tillater meg å se tilbake på slike situasjoner uten å fucke hodet mitt helt.

Stoff: 2c-i
Mengde: 270 mg
Inntaksmåte: Intravenøs injeksjon

Vi skulle handle "speed" av en bekjent rundt klokken 03:00 natt til lørdag 21 oktober 2006 om jeg husker riktig. Vi ankom stedet, og vedkommende som satt på "speeden" jeg skulle ha møtte meg i døra, med et veldig fjernt blikk. Det var tydelig at vedkommende hadde inntatt en større dose MDMA, GHB og gjerne en del beroligende tabletter tidligere på kvelden. Med andre ord, så vedkommende meget "stein" ut, og oppførte seg deretter.

Etter mye om og men, skulle han overrekke meg de to grammene med "speed" jeg skulle ha, inne i stua, hvor jeg og kompisen min satt utolmodig og ventet. Jeg fikk servert to poser, som angivelig inneholdt "speed" begge to, valgte ut en av de, og begynte straks å "mekke" opp to heftige skudd. Et til meg selv. Og et til kompisen min.

Etter noen minutter bar det inn på badet, for å sette skuddene, vi begge hadde ventet lenge på. Siden kompisen min ikke bruker sprøyter daglig, ønsket han at jeg skulle sette skuddet på ham. Det gjorde jeg.

Så var det min tur.

Jeg rota i armen, for å finne en passende åre. Det tok meg noen sekunder før jeg fikk svar fra en av de "kalk-proppa" årene mine. Jeg smilte litt for meg selv, fornøyd. Idet jeg skulle til å injisere stoffet, ser jeg opp på kompisen min. Jeg blir møtt med et tomt blikk. Jeg spør han raskt: "Går alt bra?". Jeg visste at jeg hadde satt et litt større skudd på ham enn det han er vandt til, og forventet nesten derfor en slik reaksjon av ham. Han svarte med å bøye seg over toalettet, og brekke seg. Siden dette er en ganske vanlig reaksjon fra en som gjerne ikke har så mye erfaring fra sprøytebruk, så tenkte jeg ikke mer over det.

Så senket jeg hodet, og fortsatte injeksjonen min. Dypt inne i meg, var det en stemme som sa: "Det var en rar farge på dette stoffet her". Ikke som det vanligvis er, når jeg handler av ham, at speeden løser seg helt opp i vannet, og derfor blir gjennomsiktik. Nei, dette ligna mer på subutex, eller noe. Langt ifra gjennomsiktig. Nesten som den var fylt med kalk. Jaja, som den junkien jeg er (red: VAR ), så tenkte jeg ikke mer over det, og injiserte hele driten.

Injiseringstidspunkt: 04.15

+ 5 sekunder:
Jeg kjenner en ising i armen. En rar følelse som brer seg oppover til skulderen min. Hva faen er dette her for noe?! Det er hvertfall IKKE speed. HELVETE! Og jeg som får SÅÅÅ noia, rundt slike situasjoner. Faen og. Med det samme begynner det å "gnistre" i øynene mine. Jeg ser på speilet, som nå er fylt av gnistringen ifra et dusin "streker", som beveger seg som tv-støy i alle retninger.

Helvete og!

+ 15 sekunder:
Jeg har reist meg, og løpt inn i stua for å finne ut hva i alle dager jeg har begitt meg utpå nå. Jeg finner veien, og stanser foran stuebordet. Foran meg sitter 4 mennesker, som alle var der opprinnelig. Jeg kjenner kun 1 av dem, og har/hadde heller ingen planer om å bli kjent med noen av dem andre. Med tanke på at samtlige var rundt 15 år eldre enn meg, gjor det fristelsen ganske liten.
Som sagt, stanser jeg foran stuebordet, og brøler av hele min hals: ”Hva FAEN har vi fått i oss?!”. Idet jeg brøler dette, har det gått rundt 20 sekunder siden injeksjonen.
Jeg blir møtt med et hissig: ”Hold kjeft! Ungen min sover i rommet ved siden av!”.
Idet personen sier dette forandrer alle personene form. De blir om til noen slags dyr, av ugjenkjennelig rase, som alle reiser seg ifra sofaene.
Han eneste av dem som kjenner meg, reagerer med et rart uttrykk. Han ser at det har skjedd noe feil. Hele ansiktet mitt lyser frykt, og dette registrerer han.

+ 25 sekunder:
BANG!
Dette skal jeg ha sagt: ”Nå er dere ikke dyr lengre. Dere er ubetydelige objekter, i denne verdenen her. Verden? Hva er det for noe? Nei ikke vet jeg. Jeg? Hva er jeg for noe? Ord? Hva? Hvem? Betyr det noe? Hva er bety? Hvordan ser ord ut? Smaker det godt? Godt? Hva er det? Hvor er kroppen min? Kropp? Det ordet ser rart ut. Det er stort. Et stort ord. Store boktaver, som kommer flytende.”Selv flyter jeg med. Det har akkurat, som et slag i trynet, forandret seg helt rundt meg. Alt er bare en flytende masse. Og derfor er det ganske vanskelig for meg å holde meg på beina. Nettopp derfor jeg nå faller hardt, med hodet først i stereoanlegget og bordkanten. Ikke at jeg merker det. For jeg er jo vektløs. I en flytende masse av ubetydelighet og frykt.

+ Ubetydelig tudspunkt, med tanke på at tid ikke finnes i dette universet.
Jeg flyter. Alt rundt meg er bare en masse. Faktisk når jeg ser nærmere på det, så er det små kuler. Alt er bittesmå kuler. Til og med jeg er bygd opp av masse små kuler. Kuler jeg kan flytte rundt, og blande sammen med resten av denne ubetydelige massen.
En del av kulene tar formen til en figur, som best kan sammenlignes med noe ifra en animasjonsfilm. Han er tykk, og har land snute. På tuppen av snuten sitter en sort, ekstra stor kule. Han er det første tegnet på liv her i denne dimensjonen.
Han ser på meg. Jeg forstår ingenting. Hvert ord jeg sier, blir helt ubetydelige. Idet jeg har sagt et ord, kan jeg se ordet komme flytende foran meg. Jeg kan ta på det. Lukte det, og smake på det.
Det jeg prøver å si, er: ”Jeg vil vekk! Bort herfra! Hjelp! Jeg vil hjem!”. Men siden jeg ikke lenger selv vet hva snakking, ord, hjem, eller noe som helst er lenger, så blir det ganske vanskelig å få frem budskapet. Han fyren her forstår ikke hva jeg sier hvertfall. Han bare ler. Av meg.
Samtidig kommer animasjonsfigur nummer to. Dette ligner ganske mye på en animert utgave av Cruella DeVille i 101 Dalmantinere. Bare en ekstra sarkastisk og ondsinnet utgave.
Hun er høy, og har en røyk i kjeften. Hun er, som alt annet, en ubetydelig samling av kuler i varierte størrelser.
Hun ler av meg. Som om jeg var ny her i dette universet, og det tydelig viste. Som en nybegynner blir jeg nå mobbet av to tredimensjonelle figurer. Jeg strekker meg mot røyken hennes. Idet jeg treffer den, ler hun høyere. Sigaretten forsvinner i hendene mine. Den blir om til ubetydelig masse. En ubetydelig, brennende masse. Som svir. Hun ler høyere, og forsvinner. Det samme gjør den første figuren.
Idet de forsvinner, sier den første figuren, som en siste hilsen: ”Alt er bare tull. Vi lurte deg. Virkeligheten finnes ikke! Du finnes ikke. INGENTING FINNES. Ikke engang oksygen. Ingenting betyr noe som helst”.Sammen med Cruella DeVille, og han første fyren forsvinner jammen meg også oksygenet. Alt er nå bare den ubetydelige flytende massen. En masse jeg ikke greier puste i. Jeg skyver rundt i massen, uten at det gir noe mer mening. Jeg forstår ingen verdens ting. Rundt meg er det bare farger, som flyter om hverandre. Og når jeg ser nærmere på hver enkel farge, ser jeg at de egentlig er små kuler. Små, ubetydelige kuler. Ubetydelige, som alt annet. Til og med jeg.

+ Jeg forsvinner ut av denne dimensjonen, og inn i neste.
Rundt meg er det bare døde skapninger. Ved nærmere utforsking, ser jeg at det er skjeletter. Rare skjeletter. Skumle skjeletter. En av dem har på seg en lyseblå genser av et slag. Han står foran meg, og ser på meg.
Bakken er fylt med brunt, illeluktende, kaldt vann. Jeg er våt på føttene.
Det er som om hjernen min har fått beskjed om at det er her jeg skal tilbringe resten av evigheten. Her i denne ubetydelige, skumle dimensjonen. Alene.
Jeg ser opp på det blåkledde skjelettet. Jeg legger merke til hvor rare armer det har. Rettere sagt, arm. Han har kun èn arm, som står i 90 graders vinkel ut fra kroppen. Som om han peker på noe. Så legger jeg merke til at han holder enden av en lang ledning, eller ståltråd i hånden. Når jeg ser nærmere etter på tråden, begynner den å lage elektriske lyder, som om den lades opp. Med det samme begynner den å gnistre, og lyse sterke farger. Jeg får panikk. Sammen med at denne ”ledningen” lader seg opp, blir jeg dratt bortover bakken. Slept etter armene. Men det er ingen som holder meg. Jeg lander i søla, i enden av denne lange ledningen. Her er det helt tomt. Bare meg. Og uttallige døde kropper rundt meg.
Jeg tilbringer, ifølge min egen kalkulasjon en god del tid her i sørpe-land. Scenarioet jeg nettopp forklarte gjentar seg flere ganger. Som om det går i repeat.
Men så…

+ Jeg forsvinner ut ifra denne dimensjonen, og inn i enda en.
Rundt meg er det glassbiter. Uttallige. Jeg blir slept bortover bakken av to tjenestemenn. Jeg tror jeg konkluderer med at de er politifolk. Jeg er blodig. Veldig blodig. Beina mine er borte. Akkurat som de har blitt revnet rett av. Og jeg blir nå slept langs bakken, mens millioner av glassbiter kutter meg stadig mer og mer opp.
I et øyeblikk kan jeg se at jeg er tilbake på barneskolen jeg var elev ved for snart ti år siden. Men skolen forsvinner snart igjen.
Verden rundt meg er fortsatt totalt ubetydelig. I dette universet legger jeg merke til at det ikke finnes en eneste rund form. Alt er bare firkanet. Til og med jeg. Bygd opp av uttallige små firkanter. Hver og en, like ubetydelig som den neste.
Jeg kjenner følelsen av total panikk i kroppen. Får ikke gitt uttrykk for det, siden jeg ikke vet hva ”språk” er for noe, og derfor ikke greier kommunisere med noen. Ikke at jeg hadde så store forventninger til en eventuell kommunikasjon, siden politifolkene som sleper meg åpenbart ikke er fra en normal verden de heller, og derfor sikkert ikke har mulighet til å hjelpe meg på noen måte.
Politifolkene ler av meg. Som om jeg var null verdt. Mens de sleper meg videre.
I neste øyeblikk ligger jeg på en ambulanse-båre. Jeg har ingen kropp. Ikke som jeg kan se hvertfall. Jeg er som et videokamera, som ligger på en sykehusseng og filmer oppover. Rundt meg står masse kjentfolk. Alle de som noen gang har gjort meg noe vondt her i livet (livet i den virkelige verden), står nå samlet rundt meg. Alle med lure blikk. De stirrer på meg. Plutselig merker jeg at hele verden igjen blir om til en flytende masse. Jeg flyter sammen med senga jeg ligger på, og faller bakover. Som et fall inn i evigheten faller jeg. Sakte. Men alle folkene rundt meg roper i kor: ”Ånei, oi oi oi oi.” Jeg føler frykt. Som om jeg vet hva som skal til å skje.
I det jeg har falt et stykke nedover og inn i denne ubetydelige massen, blir jeg spiddet av hundrevis av tynne metalltråder. Som en eggedeler. Jeg kan kjenne trådene dele kroppen min i i hundre biter. Sakte. Trådene treffer øynene mine. Og jeg kan se bloddråper som i sakte film sprer seg i alle kanter. Spiddet av metalltråder ja. Mer frykt.
Som mange andre scenarioer, spilles også dette om, og om igjen for meg. Spidde-hendelsen gjentar seg så mange ganger at jeg gir opp å følge med. Og heller finner meg i at dette er skjebnen min. Slik skulle det ende.
Jeg har fortsatt ingen begrep om noen som helst virkelighet, tid eller noe som helst.

+ ca 13 timer
Et glimt av et menneske. Jeg kjenner en forvirret følelse bre seg i kroppen. Jeg ser opp. Helvete, jeg ligger på sykehussenga fortsatt. Skal jeg spiddes igjen?
Nei. Det er et ekte menneske jeg ser, for en gangs skyld. En følelse av varme.
Jeg forsvinner, igjen. Tilbake til en tom verden uten mening eller noe som helst.

+ ca 18 timer
Enda et glimt, av samme menneske. Denne gangen kjemper jeg med, for ikke å miste det igjen. Jeg får til å åpne øynene. Kjemper virkelig hardt for at menneske skal legge merke til meg. Hun ser meg. En følelse av å være reddet brer seg. Jeg snur hodet, og ser mot lyset. Der sitter foreldrene mine. De sperrer opp øynene, ser på meg. Jeg føler meg vel. Har jeg endelig greid å kjempe meg ut av de andre universene, og tilbake til den verdenen jeg savnet sånn? Ja, det virker slik.
Flere leger, og sykesøstre kommer strømmende til. De fikler med en masse ting rundt meg. Jeg vet ikke hva. En av dem lyser meg i øynene, og snakker til meg. Jeg forstår ikke hva som sies. Men jeg svarer med et smil.
Jeg ser på moren min igjen. Hun svarer meg med et lite smil. Som, et takk-gud-for-at-han-våknet-smil.
Jeg klarer endelig å si noe. Jeg blir spurt om jeg vet hvor jeg er. Jeg svarer i all forvirring, nei. Sykesøsteren ler smått. Så spør vedkommende om jeg vet hvilket stoff jeg hadde fått i meg. Jeg svarer i den samme forvirringen, amfetamin. Hun forstår ingenting. Det gjør ikke jeg heller. Men det gjør ikke noe. Jeg er tilbake. For meg var det kun det som betydde noe.
Sykehuset hadde pumpet meg full av stesolid en gang på dagen, da jeg virkelig ble umulig å håndtere. Deretter hadde jeg bare ligget der. De trodde jeg hadde fått hjerneskader, og hadde scannet hodet mitt engang.
Plutselig kjenner jeg uutholdelig smerte bre seg i hele kroppen. Jeg vrir meg. Sykesøsteren gir meg et speil. Jeg ser på meg selv. Kan ikke tro mine egne øyne. Jeg har aldri sett et så mørbankt ansikt i hele mitt liv. Blodig, oppskrapt og blått. Hele kroppen min er det. Ryggen min har fått en ordentlig smell, og noe er ikke helt som det skal være kjenner jeg. Men pytt pytt, jeg lever nå hvertfall.
Etter noen glass med vann, reiser jeg meg fra sengen. Det gjør vondt. Men jeg må gjøre det. Jeg går rett bort til faren som jeg ser ikke har det helt bra. Jeg gir ham en klem. Det er første gang i løpet av mine 20 år, at jeg gir faren min en klem. Men jeg har så dårlig samvittighet. Tenker med meg selv, at nå har jeg sendt familien min gjennom nok vondt. Jeg tar meg sammen. Nå skal jeg slutte å ruse meg.

+ X-antall timer
Jeg får et par krykker av sykehuset, og halter hjem med foreldrene mine.

+ 5 måneder
Jeg sliter fortsatt med flashbacks og lignende. Blir medisinert med forskjellige typer medisiner, for at jeg skal greie å leve en normal hverdag. Og det fungerer per i dag bra.

Jeg har sluttet junkie-livet, og ser heller fram mot et liv med studier og jobb.
Har fått streng beskjed om, at hvis jeg rører et hallusinogen igjen, kan jeg risikere å ødelegge meg for all tid. Dette har jeg tatt til etteretning. Jeg prøvde, dum som jeg var, å spise knips en gang i februar. Det ble to dager med flashbacks. Jeg mista helt kontrollen. Det var etter en knips, som sannsynligvis inneholdt alt annet enn MDMA. Jeg er vandt til å skyte knipsen. Denne gangen tok jeg det rolig, og spiste den. Takk og pris for at jeg ikke skøyt den, når èn knips var nok til å sende meg sånn på bærtur som den.
Aldri mer. Og det holder jeg fortsatt fast på.