[quote=Anonym bruker;3627797]Jeg kjenner historien din for du har skrevet om den mange ganger her inne og i andre forumer. Det hjelper ikke hva folk sier for du syns alt er så kjedelig og meningsløst uansett siden du ikke kan ha et spennende og eksotisk liv sammen med tyrkern du falt for. Hvor mange år siden er det nå, 7?
Jeg skjønner at du sliter psykisk men du er ikke unik, én av tre nordmenn sliter psykisk iløpet av livet og de aller aller fleste karrer seg ut av det. Men det krever at du faktisk står på for å endre livet ditt og ikke tror at mat eller én psykologtime skal løse alt og trylle frem et annet liv for deg.

Asperger diagnosen du har fått i voksen alder burde du ikke se på som et nederlag. Det er jo fint du har fått en diagnose for da er det lettere å jobbe med det også. Massevis av høytfunksjonelle mennesker med aspergersyndrom, og adhd som tillegssdiagnosen din er enda vanligere og ingen hindring i å få et allright liv. Du sier om deg selv at du er for umyndig til å ha følelser så derfor faller du sjeldent for noen romantisk, men vet du hva, det er helt vanlig å ikke bli forelsket hvert år. Noen blir det bare noen få ganger i livet og det er vanlig, har ikke noe med å gjøre at du er for umyndig til å få følelser. Men det høres ut som du forbinder følelser med skam, kanskje fordi du har hatt kalde foreldre, eller ble kjeftet på av en overbeskyttende far første gang du var forelsket, uansett grunn er det hvertfall noe du kan jobbe med en psykolog om så du slutter å legge skam på deg selv og se ned på deg selv. Du kaller deg selv talentløs og svak og det er også bare sludder, klart du har talenter. Du er for eksempel veldig aktiv på nettet og skriver mye, og kunne for eksempel vært konsulent eller jobbe med digitale registrere. Du har garantert mange andre talenter og ferdigheter, du påstår at du ikke har noen interesser men jeg tror det er det at du legger lista for høyt. At alt man gjør som menneske må være så innmari kult og stilig og det er feil. De fleste av oss har helt vanlige, rolige interesserer og utfolder talentene våres på diskret og hverdagslige måter som å lage mat, tegne, strikke, bygge muskler, kapre kunder i jobben vår eller what ever. Man må ikke stå på scenen på tv og vinne Stjernekamp for å ha et talent, og din fastlåsthet hindrer deg i å finne ut hva du interesserer deg for fordi du ikke prøver nye ting i livet. Du sier at du syns Norge er for lite og det har du klagd på i lang tid så hva med å prøve å flytte da? Skape et nytt liv et annet sted? Det kan være en positiv helomvending for deg. Når jeg skriver til deg "Hvorfor kan du ikke sette deg mål DU har ansvar for DEG og ditt liv og må fylle livet ditt med det du har mulighet til SELV." svarer du "Hva om jeg ikke er fornøyd med muligheten?" Vel du har massevis av muligheter ikke bare en, men om du forventer at du skal kapre en tyrkisk prins og leve i marmor slott og gjøre alt spennende som kjendiser på instagram gjør så må du kanskje få deg en virkelighetssjekk og velge noe annet.

Men jeg vil ikke ha noe annet, for det meste er kjedelig. Skal jeg velge noe i Norge bare fordi de fleste gjør det? Trenger ikke bo i et slott. Men ønskene mine er for store til at det aksepteres rundt meg. Jeg kræsjer helt med familien min. De er rolige og trives der de er, med hva de voks op med. Jeg passet ikke inn og de sa alltid at jeg ville finne andre folk. Jeg syntes det var deprimerende å høre for jeg ville bare passe inn der jeg var fra. Men årene gikk og jeg ville ikke tilbake, brydde meg ikke lenger. Men det ble ikke helt tilfredsstillende å bare bo i Oslo heller. En veldig kjedelig by, men hva har Norge sånn egentlig? Alt er lite. Jeg var forelsket i en fyr der som jeg heller ikke gjorde noe med. Vi var mye sammen i 3 år men ingen sex. Så fant jeg bare ut at han ikke var riktig, men jeg hadde bestemt meg for å satse på han. Men vi gled fra hverandre og mens han flyttet møtte jeg han fyren i Tyrkia. Han jeg likte før fant seg dame og jeg tok det fint. Men jeg var jo som vanlig ikke like heldig. Måtte tenke konsekvenser. Dette skjer hver bidige gang set skjer noe nytt i livet mitt jeg er veldig glad for eller spent på. Men det møtes somregel med sorg. Jeg chattet med han mye uten å si noe til familien, men da jeg først sa det satte de seg helt på bakbeina. Nå har jeg bare hevnfølelse. Skal ikke finne meg norsk for da føler jeg jeg gjør det bare for dem. Faller jeg for en norsk så går det fint, men det er ikke ønsket. Det er mange som velger kjærester i utlandet, men man bør vel tenke på hva «folk flest» gjør. Men jeg må vel helst velge som de fleste andre norske. Hater flokkmentaliteten vår.

Det er grunnen til at jeg føler meg talentløs. Jeg må bare ta rester til syvende og sist fordi jeg ikke klaffer med det jeg passer til. Altså, ingen kjenner meg. Er nok sett på som rolig og fornuftig, og hater det! Men jeg gidder ikke å starte å gjøre ting bare for å motbevise heller. det blir plagsomt. Jeg hadde glemt alt jeg var da jeg var i Tyrkia. Jeg følte bare jeg ikke savnet noe. Var så trist å komme tilbake til Norge.
Jeg MÅ ikke ha HAN. Men jeg satset ikke mens jeg hadde sjansen son den kjedelige dama jeg er.