Da prøver jeg...

Det er snålt hvor vanskelig det er å sette ord på opplevelsen, siden det jeg opplevde ikke egentlig har ord. Det hele sitter igjen i meg mer som en følelse eller en samling inntrykk. Jeg forsøkte å sette ord på turen like etter behandlingen, da en kompis av meg spurte, men da klarte jeg ikke. Det er faktisk enklere nå enn da, uten at jeg helt vet hvorfor. Her er i alle fall en innsikt inn i det jeg opplevde, slik jeg husker det nå.

Jeg fastet i 24 timer før jeg tok ibogainen, men kjente ikke mye til sulten fordi jeg var i en nokså spesiell/konsentrert form den dagen. Det var som om det meste jeg gjorde den dagen var veldig fokusert, og jeg forsøkte å koble av fra hverdagen. En ganske meditativ tilstand, egentlig, uten at jeg hadde planlagt det. I ettertid ser jeg at det var en fordel, men jeg hadde ingen konkrete planer om å forberede meg på den måten, det bare skjedde. Som om kroppen og instinktet mitt var mer bevisst hva som ventet meg enn hva jeg selv var, og som om jeg automatisk forberedte meg.

Jeg røykte typisk en pakke sigaretter om dagen i den perioden, men akkurat den dagen hadde jeg lite lyst på røyk. Jeg hadde en sigarett midt på dagen, og en sigarett litt på trass ca en halvtime før jeg tok ibogainen, litt for ritualets skyld - “En siste sigarett før jeg kanskje ikke vil ha flere...”

Tidspunktet jeg hadde satt for å innta første del av ibogainen var kl. 21. Litt før 9 fant jeg frem yoghurt – 2 ss – og blandet inn ibogain-pulveret i en skål. Jeg følte jeg skulle være så rolig som mulig, men var litt utålmodig. Jeg smakte så vidt på yoghurtblandingen og brakk meg. Det var noe av det jævligste jeg hadde smakt. Noensinne. Jeg vurderte å bare gulpe inn en del, men besinnet meg, og gjorde alt klart til turen. Passet på at termostaten sto rett, gikk på toalettet, sjekket at alt utstyret var tilgjengelig og at sengen sto med hodeenden litt opp, for min egen komfor (jeg har astma, så ville ikke risikere å få pustevansker). Deretter la jeg meg ned, slo av lyset, tente et stearinlys og delte visuelt opp yoghurten i 6 deler, hvorav jeg spiste 1/6. Man skal ta en prøvedose ca. 1 time før man inntar resten. Jeg fant ut at jeg like godt kunne ta litt mer, og svelget ned noe mer enn anbefalt mens motstanden i svelget ble større. Kroppen hadde ikke veldig lyst til å svelge gørra.

Jeg la meg ned, som anbefalt, og ganske snart befant jeg meg i fosterstilling i sengen og orket ikke røre en finger. Først kjente jeg et snev av euforia noen minutter, før ting ble veldig mye mer ubehagelige. De av dere som har vært dritings, ville ha kjent igjen følelsen fra det man opplever når man ligger i fosterstilling på gulvet og suset i ørene brøler og verden spinner uten at man klarer å fokusere og man er så kvalm, så kvalm, så kvalm. Man tror man kommer til å miste bevisstheten. Og så henger man bare der i den tilstanden.

På dette tidspunktet husker jeg at jeg tenkte “hvordan i helvete skal jeg overleve å ta 5/6 til av dette? Jeg er allerede død-drukken!”

Om jeg på det tidspunktet hadde mistet kontrollen på beina eller ei, vet jeg ikke, for jeg var mer enn opptatt nok med å bekymre meg over hvordan jeg skulle få ned resten, og om det var lurt. Jeg lurte også på om det var mulig å bli dårligere enn det. Jeg har alltid trodd at man på det tidspunktet i ei fyllekule er sekunder fra å dø, så det virket ikke som det var mulig å overleve en verre tilstand.

Jeg kan med en gang si at jeg ikke ble verre. Den følelsen er den verste jeg fikk. Det var følelsen av å være forgiftet og kvalm og i ferd med å spy/miste bevisstheten, og den kan ikke bli verre. Da jeg etterhvert fikk i meg mer ibogain, fortsatte tilstanden i samme styrke, den ble ikke verre. Jeg mistenker at man ikke kan bli verre. Enten spyr man, eller så holder man seg i samme grusomme ubalanserte balanse. Om dere skjønner hva jeg mener?

Uansett. Jeg var bekymret. Var dette normalt? Jeg forsøkte å se meg rundt, men rommet var tåkete og det var umulig å fokusere. Om jeg så mye som bevegde på en finger følte jeg at jeg kom til å spy. Og når jeg sier “en finger”, så mener jeg en finger. Jeg sa til han som passet på meg at han måtte mate meg med resten av ibogainen. Å snakke var vanskelig. Jeg følte for å spy da jeg bevegde munnen.

Et øyeblikk lurte jeg på om det var farlig å fortsette, men besluttet å stole på at dette måtte gå bra.

Vennen min matet meg en skje mens jeg lå helt stille. Smaken var horribel, og jeg spøy umiddelbart etter at jeg hadde svelget. Det føltes som om magen min brant. Jeg spøy og spøy til bare magesyre var igjen. Jeg tenkte “faen! Dette går ikke. Jeg er blitt lurt. De har solgt meg brekkmiddel med noe annet dop i til drøssevis av penger, og når jeg ikke får noen trip, så kommer de til å si at det var pga spyinga”. Jeg la meg ned og lurte på hva jeg skulle gjøre. Til slutt bestemte jeg meg for å instruere vennen min i å gi meg en BITTELITEN skje i munnen, deretter vannflaska rett til munnen og så vente 5 minutter før han gjentok prosedyren. Han insisterte på at jeg skulle ta alt “i løpet av en halvtime”, men jeg sa “bedre å holde det inne enn å spy, så bare la det ta 2 timer. Det tok ca. 2 timer, og i de 2 timene lå jeg musestille med lukkede øyne og bare konsentrerte meg om å holde ibogainen inne. Jeg bevegde meg ikke, og hver gang vennen min ga meg en liten dose yoghurtblanding måtte jeg bruke all makt i verden på å sende spyrefleksen ut i verdensrommet mens jeg ventet på vann til å skylde munnen med. Jeg turte ikke drikke vannet, så jeg tok bare nok til å fukte munnen/bli kvitt den verste smaken.

Jeg ble mer og mer borte mentalt. Rommet var helt mørkt, og jeg kunne uansett ikke se spesielt mye, for jeg klarte ennå ikke å fokusere. Senere i turen var det som om jeg “lærte” hvordan man fokuserer i den nye tilstanden, og jeg kunne se igjen, da ikke akkurat det samme som man ser ellers, men jeg kunne i alle fall se “klarere”.

Plutselig kjente jeg en intens varme som spredte seg i kroppen og jeg bevegde meg for første gang. Jeg vrengte av meg genseren og falt tilbake i fosterstilling. Jeg var glovarm resten av turen. Det føltes som å ha en indre ovn i hver celle i kroppen som strålte utover.

Etter at jeg var ferdig med den siste skjeen av yoghurt-blandingen, og jeg ikke lenger måtte konsentrere meg om å få ned skiten, begynte jeg å konsentrere meg om opplevelsen. Det var blitt midnatt ca., og jeg var bare mildt paranoid i forhold til det som skjedde. Varmen i kroppen og en eller annen følelse av at det ikke betydde så mye om jeg døde vant over redselen med å ikke lenger kunne kontrollere musklene og det at jeg hadde lest om dødsfall på ibogain. Jeg tenkte at det var på tide å skyve bort de 2-3 timene med intens anti-spy-kontroll, og forsøke å få noe ut av turen.

Jeg begynte å konsentrere meg på å lete etter visjoner. Jeg hadde lest at folk vanligvis får intense, fargerike, svært liv-aktige visjoner på innsiden av øyenlokkene. Hodet mitt virket helt normalt, men jeg må innrømme at når jeg husker HVORDAN jeg tenkte, så var jeg nok ikke helt ved mine fulle fem. Jeg fikk det for meg at øynene til mennesker har to øyelokk. Man har det ytterste settet med rullegardiner i veldig mørkt materiale, som gjør at når man lukker øynene, så ser man ingenting. Og så har man et indre sett med rullegardiner som er lysere, og hvis de mørke er oppe, og bare de lys rullegardinene/øyelokkene er nede, så får man se film på innsiden av øyenlokkene. Jeg satt inni øye-ballene mine og forsøkte alt jeg kunne å få til å åpne BARE de ytterste øyenlokkene, men klarte det ikke. Jeg lot de ytterste øyenlokkene flippe sakte opp, begynte å se FANTASTISKE ting på den nederste delen av de lyse rullegardinene, og så rullet begge settene opp. Jeg må ha holdt på med denne øvelsen i en time, minst. Veldig frustrerende, og jeg hørte det jeg regner med var “iboga-guiden” som folk snakker om, håne meg. “Du tror du kan kontrollere dette, hehehe. Hver gang du tar kontroll, så flipper begge øyenlokkene opp. Bare la det skje, kontrollfreak!” Jeg var så frustrert. Jeg har alltid fått til alt i livet. Sinnsykt flink på skolen, bra karriere, populær, sporty, you name it. En av de som mesterer alt. ALT. Og så fikk jeg ikke til dette. Helvete. Jeg så bare mørke, og jeg dro fysisk i øyenlokkene mine så det gjorde vondt for å skille dem. Jeg syntes ikke det var så smart, så jeg gikk tilbake til å finne mental kontroll over prosessen. Eller... jeg skjønte at jeg måtte gi slipp på kontrollen, men jeg visste ikke hvordan. Jeg lot ting skje, men akkurat idet jeg begynte å få film, ble jeg ivrig og forsøkte å se “rundt” noe av det som kom til syne, eller jeg forsøkte å flytte på et eller annet av det som kom frem. Hver gang dette skjedde ble alt svart igjen, og jeg fikk det ikke til. Jeg ble stresset, og skjønte at jeg var i ferd med å få en leksjon i at livet ikke handler om å kontrollere alt, men å oppleve det man får presentert, men jeg klarte ikke. Instinktet mitt gikk hele tiden tilbake til å kontrollere. Det som i utgangspunktet hadde vært en fantastisk ting – at jeg kan kontrollere det meste, inkludert spyrefleksen – ble plutselig det jeg fikk beskjed om å slutte med. Jeg skulle gi opp kontrollen til “iboga-guiden” og slutte å styre visjonene. Ellers ingen visjoner.

(Når jeg sier "iboga-guiden" så bruker jeg det om den omni-tilstedeværelsen jeg følte. Jeg tenker på denne som selve "SELVET" mitt - min innerste jeg, men jeg har hørt andre snakke om slike "guider" på psykedeliske stoffer, så jeg velger å kalle det "iboga-guiden", selv om jeg altså ser stemmen som mitt innerste jeg - livskraften i meg selv, på en måte. Jeg kan si litt mer om dette senere)

"JEG VIL JO LÆRE NOE! VIS MEG!" Forlangte jeg. Svaret var en litt hånlig “aha... og du vil lære det på den måten DU regisserer, ikke sant. Flott, rett frem læring fra læreboken. Sånn at du kan skrive nok en historie om hvor smart du er og hvor mye du forstår. Men du forstår ingenting, før du lærer deg å observere. Så nei. DU, AKKURAT DU får ikke se noe som helst. NOENSINNE.”

Jeg VILLE se. Jeg MÅTTE se. Jeg pushet og pushet og prøvde og prøvde, og dess mer jeg prøvde, dess mindre fikk jeg se. Frustrasjonen var enorm. Det føltes som denne kampen varte i timesvis, noe den kanskje også gjorde.

På et tidspunkt her, åpnet jeg øynene for å si til vennen min at jeg måtte på do. Da jeg løftet på buffen jeg hadde foran øynene og åpnet øyelokkene, sto det en madrass i sorte og hvite tegninger rett opp ved siden av meg, og den falt mot meg. Jeg løftet armene for å beskytte meg, men det kom ingen madrass. Jeg skvatt skikkelig, for den var så nærme, men skjønte det var en hallusinasjon, og lo. Deretter snudde jeg meg på magen, og skled ned på gulvet. Ålte meg på alle fire med hodet slepende mot teppet og inn på toalettet. Deretter ble det verre. Jeg kunne ikke komme meg opp på doskåla, og måtte be vennen min løfte meg. Heldigvis er han nesten dobbelt så stor som meg, så det gikk greit. Ikke fullt så kult å be ham dra ned buksa på meg, men jeg gadd ikke dvele ved det. Jeg hadde andre problemer: Måtte ikke spy.

Tilbake i senga igjen så jeg meg rundt i rommet. Det var plutselig et riktig så staselig rom. Vakkert ornamentert tapet på veggene, en diger, imponerende lysekrone midt i taket, og på et punkt på veggen, hver gang jeg stirret på det, så vokste det superraskt ut vakre, hvite blomster i en bukett. Det var også noen maur som gikk i en fryktelig irriterende ring like over hodet mitt hver gang jeg så mot dem. De bevegde seg helt likt hver gang, veldig raskt, og startet opp igjen på samme sted hver gang jeg hadde blunket. I tillegg var det en ellers ikke-eksisternde sengelampe med bryter like ved hodeenden på sengen, og en bryter i tillegg, som jeg ikke aner hva var til.

Jeg fikk litt vann av vennen min, og ble fascinert over kvistene som skjøt ut av hendene hans mens han bevegde seg, for så å slå knopper og bryte ut i grønn skrud. Det sto også noen flotte planter i nydelige blomsterpotter på hver side av døren inn til kjøkkenet. Og det jeg skimtet av kjøkkenet var også veldig forseggjort, ornamentert og vakkert. Jeg skulle virkelig ønske vi hadde mer av den estetikken i hverdagen. Leiligheten til kompisen min så mye bedre ut på ibogain enn med ungkarsestetikken han egentlig kjører.... Fiskebenstapet og skitne kopper er mer vanlig å observere hjemme hos ham...

Over døren hans hang dessuten et A3-håndskrevet skjema som jeg syntes så ut som min håndskrift, og det var det eneste hallusinasjons-elementet jeg så som jeg ikke skjønte at var en hallusinasjon. Jeg tenkte at jeg måtte se nærmere på hva det skjemaet var når jeg våknet fra rusen. Da jeg våknet var det borte.

Hallusinasjonene med øynene åpne var faste. Det var utrolig fascinerende. I alle de 24-25 timene jeg hallusinerte så jeg eksakt de samme tingene når jeg åpnet øynene. Det føltes som om dette var en ellers usynlig, litt bedre visuell dimensjon, som alltid er sånn når man er på ibogain. Jeg har en følelse at jeg fikk en leksjon i hva liv er. Planter har også en egen dimensjon, osv. Og de har sin egen livskraft som vi mennesker ikke bryr oss om, osv. osv. osv.

Etterhvert brukte jeg det at rommet så sånn ut hver gang øynene var åpne til å navigere. Jeg kunne ikke lenger se om jeg hadde øynene lukket eller om de var åpne. Selv med øynene lukket kunne jeg se rommet og hvis jeg løftet hendene mine så jeg dem like foran meg, uansett om øynene var åpne eller lukket. Jeg kunne se “gjennom” øyenlokkene mine. MEN! Med øynene lukket, så rommet ut som det pleier. Når øynene var åpne, var det vakkert ornamentert/organisk. Og maurene var kun tilstede hvis jeg åpnet øynene. Uansett om øynene var åpne eller lukket, endret ansiktet til vennen min seg når jeg stirret på det. Han gikk gjennom millioner av fjes og personligheter i løpet av sekunder. Det var skremmende på en måte, og gjorde et eller annet inntrykk av å viske ut betydningen av mennesker. Plantene som vokste ut av hendene hans var viktigere enn menneskelig ego. Liv var viktig. Mennesker ikke.

Ok... Jeg må fortelle mer en annen gang. Har ikke tid akkurat nå, men jeg har fortalt frem til ca. kl. 02 på natten så langt. Skriver jeg for mye? Er dette for langt? Jeg aner ikke om det er interessant?