View Single Post
Hvorfor er samboerskap så fjernt fra "familieliv"? Det er mange som ikke gifter seg, men likevel har "forpliktet" seg til hverandre; jeg vil f eks si at å kjøpe/leie bolig sammen og leve sammen er ganske forpliktet. Jeg vet ikke hva slags par det er du kjenner, SkyMarshal, når du sier at de fleste samboere ikke deler utgifter eller har forpliktelser til hverandre. Jeg har ikke vært samboer selv, men skulle det skje, så vil jeg nå helst at vi skal være et team som står sammen, og ikke minst LIKER å stå sammen og ta vare på hverandre.

TS skal jo ikke være trophy wife, hun studerer, du kaller det et egoistisk valg, noen ser det som en investering i framtiden. En venninne av meg har bodd gratis og mer eller mindre blitt forsørget av samboeren sin (som er fem år eldre og allerede var i full jobb ned høy inntekt da de ble sammen). Hva skulle han ellers gjort med resten av alle pengene? Kjøpt inn god mat til én, og tilberede hver sin middag? Reise alene på ferie? Kjøpe hva han vil av kule klær og elektronikk og fet bil, mens hun måtte blitt igjen hjemme og tatt på seg hver eneste vakt hun kunne fått på deltidsjobben, for klare å dekke halvparten av huslånet på 4 mill som han kunne ta opp da han fant et hus han hadde lyst til å kjøpe. Eller skulle de latt være å kjøpe drømmehuset, og flyttet inn i en hybel sammen, det billigste de fant så hun hadde hatt råd til å bidra med halve husleia?

Nei, jeg kan love at han er langt mer fornøyd med å bo i et fint hus sammen med sin kjæreste som han elsker, dele dagene sine med henne, dra på ferier sammen og leve som et team. Og fordi at han dro mesteparten av lasset i et par år (selv ganske mange vakter på deltidsjobben hennes var bare en dråpe i havet sammenlignet med hans inntekt som nærmer seg sjusifret), på grunn av det er nå også hun venninnen min høyt utdannet og i jobb og kan nå bidra mer.

Han opprettholdt sin levestandard og lot henne ta del, fordi han er glad i henne og liker å ha henne boende i huset sitt. Han ble mye mer lykkelig av det, enn å bo alene og ha alle pengene sine for seg selv, men ingen å dele gleden med. Og jeg kan love at han IKKE hadde blitt mer lykkelig over å flytte til en leilighet som var billig nok til at hun hadde hatt råd til å betale 50% av alt, som ville gitt ham ENDA mer penger bare for seg selv, men hva er vitsen med det? Er ikke kjærlighetsforholdet viktigere enn å ha enorme summer på konto helt for seg selv?

Kan også fortelle at jeg hadde et vennepar hvor han hadde råd til å bo godt, men hun ville ikke "snylte" og ville bo billig nok til at hun hadde råd på studielånet. Hun ville heller ikke ta imot å bli med på ferietur som hun ikke hadde råd til. Det ble bare dumt for han som da gikk glipp av mange ting, enda han hadde råd til å betale for begge og ØNSKET det, belønningen ville være å ha det hyggelig med kjæresten. Men hun ville ikke snylte da. Det ble til en situasjon hvor ingen av dem var lykkelig og fornøyd, og endte med brudd.