Å henge igjen i hva som skulle vært og hva du skulle gjort er en stor fallgruve. Det vet jeg av erfaring. Det er kanskje ikke like lett for alle å forstå at det kan være lett for noen å forville seg inn i sånne tankemønstre. Spesielt om man ikke er helt sikker på hvor man skal, hvor man vil og kanskje ikke er helt komfortabel og tilfreds med livet som det er.

Det med å gi slipp på ting tar tid. Men tror mye av det handler om å tilgi seg selv og samtidig kunne ha tro på seg selv. Det er lett å bli knyttet til ting, men det er viktig å tenke på at disse tingene bare er tilfeldigheter også.

Perspektivet ditt er litt "hvor bedre ting kunne vært" og ikke "hvor verre ting kunne vært". Når man grubler for mye på sånt så blir dette glansbildet i hodet en slags sannhet man strekker seg etter og det kan sette opp barrierer for deg selv. Poenget mitt er ikke at "man skal sette pris på det man har osv. og man bor tross alt i Norge", som jo er sant, men som gjerne bunner i mangel på forståelse på det perspektivet du har (skal man bearbeide ein følelse og et perspektiv så må man forstå, ikke avfeie). Poenget mitt er heller "ja, du kunne ha gjort ting annerledes og ja det er jo kjipt, men det mest konstruktive er bare å akseptere det og gjøre det beste ut av det". Man vokser av å gjøre feil. Det kan hende det er mange lærdommer du ikke hadde fått om det glansbildet som sitter i hodet hadde vært realitet. Man er dømt til mange feilsteg i livet og ofte er det det som skal til for å føre deg i rett retning.

Som sagt, jeg kjenner igjen mye av disse tankene og følelsene om at "ting skulle vært annerledes". Men jeg har også innsett (ihvertfall for meg selv) at disse milepælene (få seg hus, jobb, betale ned gjeld, bil, utdanning osv. men også personlige milepæler) fort kan bli en sånn råtten gulrot som henger to meter foran deg uansett hva du får til. Så da er spørsmålet "hva er det som gjør at du ikke klarer å være tilfreds med her og nå?". Jeg sliter med det samme, men for min del er det litt pga. mye kaos og et stort garnnøste som har blitt til en stor ball over mange år. Ikke la garnnøstet vokse seg så stor og innviklet at du sliter med å løse det opp igjen.

Kanskje du kan relatere til en slags angst rundt dette. Kanskje det er noe av grunnen til at du har vært mer passiv enn du skulle ønske.

Uansett hva som er tilfelle så vil det uansett være litt "grind". Og du kan se på det i et annet perspektiv. Du har hatt kapital til å leve som du ellers hadde måttet jobbet opp.

Du kan fortsatt reise og oppleve ting selv om du ikke har den beste økonomien. Spørsmålet er vel heller hvilken type reise vi snakker. Det finnes billige flybilletter til interessante steder der du sover på hostell for en billig penge. Det er ting å oppleve uten å krysse landegrensen. Og det er måter å leve på som ikke krever like mye inntekt.

Husk at likviditeten din bare er et regnestykke på inntekter mot utgifter. Reduserer du utgifter så vil du i praksis ha bedre råd. Problemet er ofte at mange bruker de pengene de har og jo mer penger man har jo mindre sparsom og fornuftig blir man.


Noe som har hjulpet meg er å få en økt forståelse av meg selv. Hva dine styrker er, hva du trenger for å være i et sunt mønster, holder angst og redsel deg igjen, hvordan er selvbildet ditt og hvordan føler du at andre ser deg, hvorfor føles jobb som slavementalitet, er det andre mangler i livet ditt (sosialt, relasjoner, mestring, mening)?

Jeg kan for eksempel relatere til dette med jobb føles miserabelt ut. Men det betyr ikke at jeg ikke liker å jobbe. For det er egentlig alt jeg gjør på fritiden og jeg klarer ikke å slappe av. Jeg må alltid lære noe eller gjøre noe. Jeg trodde lenge jeg var lat, men vet nå at det er et villedende og unyttig uttrykk som bunner med i mangel av forståelse. Jeg tror alle, ihvertfall de aller fleste, vil gjøre ting. Spørsmålet er heller hva og hvorfor har man kommet inn i dette mønsteret hvor man unngår slike ting?

Du sier du er dårlig på å planlegge og blir lett distrahert. Det stemme for min del også. Jeg vet at det å organisere meg selv, det å planlegge og ta valg og gjøre ting i praksis er min største utfordring. Og jeg har funnet ut at jeg får energi og motivasjon av å jobbe med likesinnede og være en del av en felles plan.

Jeg får litt inntrykk av at du kanskje ikke blir motivert og energisert av "såkalt allminnelige ting", kan det stemme? Og at det ikke er fremmed for deg å kanskje tenke litt annerledes. Gjerne rett på dette om jeg tar feil, jeg kjenner tross alt ikke deg. Og det skal mye til for å kjenne seg selv også, har jeg funnet ut. Svaret er ofte rett foran nesen på oss men alikevel i synets blindsone. Det er lett å lure seg selv. Det er lett å forsterke det man allerede føler og tror. Og det man forsterker kan være en beskyttelsesmekanisme.

Jeg tror at, enten vi er bevisst på det eller ikke, så er det ekstremt vanlig at folk blir holdt igjen av redsler. Om det så bare er noe man ikke føler seg komfortabel på, er usikker på at man får til, kanskje man føler seg alene eller tom. Uansett hva det er så er det veldig innbakt i vår psykologi å få tankemønstre og adferder som holder oss igjen. Som låser oss i et trygt spor til tross for at det sporet kanskje er destruktivt og paralyserende.

Man har godt av å kaste seg selv ut i nye ting. Trosse komfortsoner. Praktisere kognitiv adferdsterapi. Jeg er dårlig på disse tingene. Men jeg har godt av det.

Og så trenger man balanse og en sunn og konstruktiv livsstil. Hvis min døgnrytme blir forskjøvet så blir jeg lite produktiv. Hvis jeg ikke har avtaler som gjør at jeg må ut og snakke med folk så er det fort at jeg blir distrahert i min egen verden. Og da er det også lettere for angst og prokrastinering å ta overhånd.

Du sier du er dårlig på å planlegge og blir lett organisert. Prøv å legg alt inn i kalender. Lag Kanban-board. Sett opp daglige rutiner. Spis regelmessig og sov på rett tid. Som en som har ADHD så har jeg all forståelse for at slike ting faktisk kan være utfordrende. Visse personlighetstyper har mer fluktig oppmerksomhet og motivasjon, er gjerne mer nattmennesker og har vanskelig for å holde seg til rutiner og monotasking. Så man trenger ikke å ha en diagnose for å finne disse tingene utfordrende. Og alle folk har sine styrker og svakheter.

Man må bruke de verktøyene man har til rådighet for å kompensere for svakhetene slik at man får nyttet styrkene våre bedre.

Jeg har et litt annet perspektiv på dette.

Altfor mange snakker som om man skal være fortjent for å føle seg dritt, man må ha en god grunn. Det skal liksom være godt begrunnet. Og hvis du bor i et vestlig land, har bedre råd enn mange og er i en økonomisk situasjon som mange i uland bare drømmer om så er ikke det man føler gyldig eller akseptert.

Problemet er bare at alt har en grunn. Og det man egentlig sier når man sier ting som "skjerp deg, du er privilegert og har tross alt en økonomi som mange andre ikke har" er jo "økonomi og velstand er et mål på lykke og er et gyldig grunnlag for å føle seg lykkelig og være fri fra depresjon, angst, utfordringer etc.".

Men realiteten er at hvis man ikke validerer følelsen så kan man heller ikke befris fra den. Man løser ikke mentale og psykiske utfordringer ved å avfeie, benekte, sette opp fasader, overtale seg selv om at det ikke er tilfelle samt tilknytte privilegium mot psykisk helse.

Nå er ikke poenget mitt at du sliter psykisk, men det er tilsynelatende tydlig at du ikke er tilfreds med situasjonen og har tanker som gnager.

Ofte spør man feil spørsmål og det har potensiale til å villede oss enda mer. Det er ikke et spørsmål om hvor privilegert man er og avhengig av den konklusjonen så skal det man føler og tenker få mer eller mindre validitet.

Spørsmålet er heller hva som gnager og hvor det kommer fra. Har du en god forståelse for hva som får deg ut av denne tilværelsen? Kan det hende at det du tror er løsningen bare er en gulrot du aldri når fram til? Eller er det nettopp en løsning du har kommet fram til her og at yrkesveien du nevner er en del av puslespillet?

Så det er viktig å validere det du føler og være ærlig med seg selv, å gjøre det motsatte kan føre til at du setter opp løgner og fasader for deg selv som fungerer som beskyttelsesmekanismer. Det trenger ikke å bety at det du føler er det du burde føle og er det du skal gå etter.

Et eksempel (bear with me) jeg kan ta fram er når to personer kommer i krangel så kan ofte kilden være at man har sår eller uoppløste konflikter og erfaringer fra barndommen eller tidligere i livet som gjør at visse følelser vekkes. Noen kan f.eks. føle seg urettferdig behandlet og få følelsen av svik eller skuffelse som kan gå over til sinne. Andre kan f.eks. føle at de ikke blir respektert. Slike ting kan resultere i barnslig eller usaklig adferd. Dette er to veldig spesifike eksempler, men det er et hav av andre eksempler og situasjoner. Det jeg vil fram til er at mange vet ofte at de overreagerer, er usaklige, barnslige, defensiv, ufølsom, intolerant etc. Men de er ikke ærlige med hva de føler. De aksepterer ikke følelsen og kanskje benekter det. Så det å validere en følelse betyr ikke å være enig med den, men å tillate den rom og akseptere. Det gir grunnlag for bearbeiding og forståelse. Og det hindrer at det fører til flere psykologiske knuter som virker destruktivt i stedet for konstruktivt.

Eksempelet har ingenting med deg å gjøre, det var bare for å få fram perspektivet om at man kan validere følelser uavhengig av om "man har rett" eller ikke. Nøkkelen er refleksjon og bevissthet. Liten digresjon: alle har slike individuelle knuter knyttet til sin personlighet og man ser dem hele tiden i samfunnet. I forhold. I bekjente, familie, i seg selv.

Og man har slike knuter, tankemønstre, "triggere" osv. i alle aspekter av vår psykologi. Vi har alle våre ømme punkter, svakheter, blindsoner, beskyttelsesmekanismer, løgner vi forteller oss selv, trøsteadferd, selvbilde og selvdømming. Forskjellige folk har forskjellige ting i forskjellig grad.


Så ikke avfei det du føler og si "det jeg føler har ikke eksistens fordi jeg er privilegert". Du vil finne ut hvorfor.

Fattige folk i fattige land er ofte langt mer lykkelige enn vi i den "privilegerte" vestlige verdenen. Penger og velstand er ikke den eneste formen for privilegium og det er ingen konkurranse. Vi må spør bedre spørsmål og slutte å fortelle folk at det de føler ikke finnes og heller finne ut hvorfor det er mer depresjon og mindre lykkelighet i privilegerte samfunn.

Mennesker har visse grunnleggende ting man trenger for psykisk og fysisk velvære. Jeg vil si det er tydelig at det er mye som er feil med samfunnet vi lever i når situasjonen er som den er. Og jeg mener at den gammeldagse tenkemåten om at "vi har det for godt" er totalt skivebom. For igjen, det de egentlig gjør er å knytte lykke med økonomi og velstand. Poenget her et at det ikke er problemet.

Relasjoner, stress, bekymringer, "mening med livet", fremtidsutsikter, økonomiske forpliktelser, forpliktelser knyttet til samfunnsspørsmål, klima, sosiale saker, konflikter, uro og uenigheter i samfunnet, selvrealisering, forståelse om seg selv, livet, medmennesker, situasjonen vi er i, forventninger, emosjonell helse, støtte, samhold...

Mange ønsker de var i en boble. Er det ikke det man prøver å oppnå med distraksjoner, beskyttelsesmekanismer, selvbegrensende tankemønstre og i verre tilfeller de som får avhengighet til gamling, rusmidler, slosskamper på byen, sex etc. Tomrom som ønsker å bli fyllt, ting man rømmer fra og prøver å glemme.

Det kan kanskje virke som at min tolkning her er ganske mørk og at jeg overvurderer alvorligheten her. Det er ikke tilfellet. Jeg vil bare få frem at alle har elementer av disse tingene. I ulik grad, så klart. Men de psykologiske prinsippene bunner ned til mye av de samme grunnleggende tingene, behovene og vår natur.

Det trenger ikke en gang å være en konkret "grunn" til at noen havner i dårlige kognitive mønstre og usunne mentale tilstander. Det trenger ikke å være en grunn, mennesker bare er kompliserte og livet er rart og utfordrende.

Så drøft dine grunnleggende behov, fyll dem, hopp ut i det. Ikke la deg bli holdt igjen av pessimistiske tanker. Alle har ting i seg som de ikke har fått sjansen til å vise til resten av verden. Og når du følger det som er genuint og riktig for deg, så kommer det som er ment å komme til deg. Og noen ganger ikke, fordi sånn er livet. Det er alltid unntak og nye ting å lære.

Kanskje du ikke ønsket respons på mer enn det spesifikke spørsmålet om den økonomiske situasjonen og hva du skal gjøre videre, men tankene mine går automatisk veldig "holistisk" og i det dype og det brede. Forhåpentligvis er det nye du kan finne nytte i.