Det er gode visdomsord det du sier der. Og ja, jeg har lite til null peiling på universiteter/forskning. Vi blir jo ikke fortalt noe om dette på vgs. uten om å skrape overflaten av forskjellen på bachelor/master, profesjonsstudie og søknadsprosess

Jeg vil ikke si at jeg ønsker å drive - personlig - med psykedelika for resten av livet. På samme tid vil jeg heller ikke si at jeg aldri kommer til å drive med det. For meg så er det en ting som føles naturlig i enkelte punkter av livet. Personlig så har jeg innsett mange av svakhetene mine og jobber mot å forbedre meg på områdene jeg sliter i. Betyr det at jeg er ferdig med psykedelika for alltid? Ikke nødvendigvis. Kanskje behovet kommer sigende når jeg har oppnådd de personlige målene jeg har satt meg selv. Eller kanskje jeg ikke får det behovet lenger.

Grunnen til at jeg har lyst til å studere psykologi er fordi jeg er veldig interessert i menneskelig adferd og oppførsel. Hva som driver en til å gjøre enkelte handlinger, og hvor i det hele tatt drivkraften bak handling kommer fra, er fascinerende for meg. Samtidig har jeg innsett at jeg har en evne til å kunne stille spørsmål som får folk til å tenke seg om over det de driver med, og har personlig fått tilbakemeldinger fra kompiser om at jeg er god på å hjelpe de når de lengter etter hjelp. I tillegg er jeg glad i å se at folk får det bedre. Det finnes ikke noe bedre enn å se folk komme seg ut av depressive perioder i livet, og jeg føler en slags mestring i det jeg klarer å snu de negative tankene til folk inn i et mer positivt lys. For meg så har dette gjort at psykologi føles som et veldig naturlig felt å utdanne seg i da jeg føler jeg kan dra evnene og ambisjonene mine enda høyere ved hjelp av en slik utdanning.

Når det er sagt så er det jo fryktelig mange retninger å gå innen psykologi. Det er ikke et lite felt, det skal være sagt. Så da har jeg jo tenkt over hva slags andre interesser jeg har som kunne blitt vinklet innen psykologi faget. Ettersom at bevissthet, ubevissthet og død har vært så uforståelig for meg, så har psykedelika gitt meg en følelse av innsikt i hvordan "liv" generelt er satt sammen. Med de opplevelsene jeg har hatt, så har jeg observert hvordan jeg selv tenker og det er nesten helt magisk hvor fri man er i tankegangen sin under enkelte psykedeliske opplevelser. For meg, så blir ting veldig "fragmentert", så jeg kan gå inn i minner og analysere biter av minnet slik at jeg forstår bedre hvorfor jeg føler det jeg føler nå og hva jeg følte da. Samtidig så opplever jeg at assosiasjonene, fordommene og antagelsene mine i langt mindre grad definerer tilværelsen og fortiden min. Det er en rekke andre observasjoner som gjør at jeg synes psykedelika er spennende, og det gjorde det vanskelig for meg å ikke se på det som en slags vidunderkur i starten. Men jeg føler meg erfaren nok til å vite at det ikke finnes noe magisk kur for hva som helst. Endring tar tid og krefter, og psykedelika gjør ikke annet enn å gi deg en liten dytt i riktig retning. Man må fortsatt gjøre arbeidet selv.

På den annen side så har jeg også tenkt mye på å rette spesialiseringen inn mot kommunikasjon, da nesten hele livet til folk er drevet av kommunikasjon. Og hvis man sliter med å kommunisere det man ønsker så presist og ærlig som mulig, så er det lett for folk å mistolke det man mener. Personlig sett, så opplever jeg at mange av samtalene til folk er drevet på antagelser. Man sier en ting som skaper en assosiasjon og dermed så antar motparten hva man egentlig mener. Det er altfor få, etter min erfaring, som tar seg tiden til å lytte på det som blir sagt og virkelig ta innover seg hva intensjonen og budskapet til personen er. Videre så mener jeg også at dette kan være litt av grunnen til at mange mennesker lever i ren misnøye, fordi de har slurvet i måten de kommuniserer med seg selv og andre på. Dette er jo også et felt jeg føler har mye jobbpotensiale og hvor jeg kan bidra til at hverdagen til folk blir bedre.

Har også vurdert å spesialisere meg innenfor avhengighet, men har holdt meg litt tilbake da jeg er usikker på hvor kapabel jeg er i en setting der man skal hjelpe svært ustabile mennesker. De mekanismene som leder noen inn i avhengighet er svært viktig, og for meg er det fascinerende hvordan folk kan gå fra å ha alt til å miste alt. Det er jo åpenbart at det er noe man prøver å fylle igjen når man stadig løper etter en uoppnåelig rus, men det jo aldeles ikke så svart-hvitt, og jeg tenker det kunne vært mye å informasjon og hente inn.

Så jeg ønsker ikke å dedikere hver eneste tikkende time til psykedelika nå som hele feltet er så usikkert. Men jeg ønsker å kunne ha muligheten til å komme meg inn på "markedet" hvis det noen gang skulle få sterke gjennomslag. Nå som jeg ikke har valgt noe spesifikk utdanning så tenkte jeg at det er viktig å velge noe som kan gi meg muligheten for dette senere.

Boken til Pollan er allerede på ønskelista

Mye av det her er grunnen til at jeg tror ting kommer til å skje ila. de neste årene. Skal ta rådet ditt og spørre NFPV.