Helt ærlig, så er det ikke alltid så enkelt å vite hva jeg flykter fra. Jeg vet at jeg ikke har det bra og jeg kan tenke meg flere grunner, men sikker er jeg ikke.
Noe som ikke er uvanlig, når du spør stort sett hvem som helst om hva dyptgående aspekter ved vedkommende kommer av så vil det være utfordrende for de fleste av oss og kunne sette ord på det. Likevel vil jeg si at du virkelig gjør det bra, et ærlig perspektiv av din opplevelse som jeg tror at flere kan og vil dra nytte av. Keep it up, dette er en av de bedre trådene av 'slaget' jeg har sett.
Jeg er ikke i jobb eller skole og har heller ikke vært det på 7 år. Det eneste jeg har hatt regelmessig i livet mitt er trening og noen få gode venner, men de siste månedene har det blitt sånn og si ingenting av dette. Det blir så mye dødtid.
Du har nok en legitim grunn til at du ikke er i arbeid eller går skole, men det er en sannhet i uttrykket ''ledighet er roten til alt vondt''. Jeg tror det er en sjanse for at man vil føle seg 'utenfor' i første omgang og med det vil mye av dødtiden din gå til selvdestruktive tanker og impulser. Vi er ment for å leve, og i dagens samfunn betyr det at man 'skal' møte en viss standard. Det er enkelte, uskrevne, forventninger i vårt samfunn som skaper et press som i grunn er fiktivt.
Selvsagt vil man tjene bedre, leve bedre og føle mestring i større grad når en gjør noe en trives med og mestrer. Mitt forsøk på et råd når det gjelder de følelsene du kanskje sitter med ifht. situasjonen din er; systemet som fanger deg opp er lagd for å verne om og å ta vare på mennesker som har behov for støtte og økonomisk trygghet. Håper ikke du føler på den klassiske belastningen som mange kjenner på når de er i denne situasjonen, har vært der selv og vet at dette fører til mye tanker om verdi av sitt eget liv og det som er tilnærmet lik en ''mindreverdighets-følelse''. Du har all rett til å dra nytte av dette systemet, det er skapt for at du skal kunne optimalisere din livskvalitet og forhåpentligvis kunne bevege deg videre i noe du kan trives med. Ikke noe galt med å være i din situasjon, så legg det fra deg om det er tilfellet.
Når jeg sier at forventningene er 'fiktive' mener jeg at de tankene og følelsene du opplever i denne situasjonen kommer mer eller mindre av at man føler seg som en alien i for eksempel sosiale interaksjoner hvor man blir spurt om hva du gjør/driver med. Noe så enkelt gjør det utrolig ubehagelig og skulle svare, fordi man vet at det eksisterer fordommer for folk i denne situasjonen. Enda et forsøk på et råd her er at du kan slå deg til ro med at det folk tenker kan en ikke kontrollere, og dine forventninger til deres holdning er nok det som i større grad påvirker deg enn det de faktisk tenker.
Det er ytters få av oss som ser ned på mennesker i denne situasjonen, men selvfølgelig er det ekkelt å føle at man ikke 'bidrar'. Du kan ikke kontrollere hva folk gjør seg av inntrykk, folk vil snakke og tenke uansett. Det eneste du har å tape på å drite i hva de evt. skulle tenkt om deg er det indre trykket som oppstår når du opplever en form for bekreftelse på de forventningene du har til folk du møter.
Nå vet jeg jo ikke om det her er tilfellet, men jeg følte for å slenge det inn i tilfelle. Du er ikke alene, har vært der selv og min erfaring med denne opplevelsen var det jeg beskriver over her.
Nå som jeg ikke har noe rus å ty til utenom benzo så ser jeg det klart og tydelig, det er ikke noe poeng i å ruse meg for å komme meg unna disse følelsene. Men når jeg har noe å ruse meg på? Jeg tenker ikke, jeg bare gjør. Det er som om kroppen min har lært seg, eller hvertfall tror, at om jeg ruser meg så blir det borte.
Nettopp! Det blir som at man kjenner rushet av diverse nevrotransmittere når en for eksempel har sex. Kroppen din er blitt tilvent at denne handlingen vil føre til den tilfredsstillende frigjøringen. Da vil kroppen naturligvis ha mer, som med sukker og en haug med andre ting. - Forresten så tenker ikke de aller fleste av oss som har ruset oss på konsekvensene eller realiteten i misbruket når det står på. Man blir virkelig blind, og for å gå tilbake til første innlegget mitt i denne tråden så er det en følelse av en form for ''slutt'' slik at man ser ikke noe glede i de andre tingene. Jeg har vært misbruker lenge, har kommet meg godt på bedringens vei selv men jeg opplever at jeg mistet mye av den personen jeg en gang var. Ikke at jeg har noe behov for å klamre meg fast til den fortiden jeg rømte fra, men det er en ekkel reality-check når man får slengt den realiteten foran 'speilet'.
Gang på gang igjen så erfarerer jeg at jeg bare føler meg enda dårligere av det. Når skal jeg lære? Jeg har holdt på sånn i 3 år nå og det blir bare verre.
Tilgi deg selv, du kan for at du begynte, ja. Du er likevel ''utsatt'' for avhengigheten din, ikke at det betyr at du skal drite i bedringen men tilgi deg selv i første omgang. Det var et eller annet i ditt liv som førte til de her valgene, det trenger man ikke nødvendigvis å ha svaret på men der og da var det noe du anså som riktig.
Tilgi deg selv, for å skulle sitte å skylde på deg selv vil bare bidra til den evige spiralen. Virkelig! - Du er et menneske. Andre folk overspiser, noen har sperrer for selvinnsikten sin som fører til en evig offer-mentalitet. Du er et menneske, og dine feil er ikke verre enn noen andres. Husk det!
En ting er sikkert da. Når jeg får i meg si 300mg ketamin så slipper jeg alt. Jeg blir så ruset og borte at jeg ikke klarer å tenke. Får jeg i meg 500mg MDMA på en kveld så blir jeg så glad at ingenting betyr noe lenger. Tar jeg heftige doser LSD så blir opplevelsen så intens at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet enn å overleve turen. Ikke bare det, men mot slutten så føler jeg at jeg at jeg har fått svarene på alle de store spørsmålene jeg har med livet. Hvorfor eksisterer vi? Hva er gud? Hvorfor er folk som de er? Jeg vet at det bare er tull, men jeg tror den følelsen bidrar mye til at jeg fortsetter med det. Det føles så stort ut, større enn meg.
Tror du det kan snakke til det faktumet at du ønsker å kontrollere følelseslivet ditt? Kanskje du føler deg levende dø uten? Du beskriver det som at de følelsene er forbundet med stoffene, noe de er for deg. Så du har et behov for å kjenne på noe, så du har nok rett i at du rømmer fra et eller annet. Du trenger ikke nødvendigvis å ha fasiten på hva akkurat nå mens det står på. Med tiden så vil du kjenne klarhet, og du vil se ting i et annet lys. Det er som når en blir deprimert, en ser det som regel ikke før en er kommet ut av depresjonen hvor hemmende og intenst det var før man begynner å leve igjen. - Selv om det er vanskelig å tro, så vil det med din innsats bli din realitet også. Mennesker er tilpasningsdyktige, når du har en feilbelastning i føttene dine for eksempel; så begynner du å gå (underbevisst) for å kompensere for den belastningen du utsetter muskler og skjelett for ved endre gangen din. Dette gjelder nesten alt en kan oppleve, vi tilpasser oss i stor grad i underbevisstheten.
Tenk om du skulle spekulert på om et eple er trygt å spise hver gang du ser et eple, alle mulige situasjoner og trusler ved dette eplet vurderes kraftig for hver gang; det er ikke tilfellet. Du gjør deg en erfaring av hvordan eplene du har spist har sett ut tidligere, så du tenker deg ikke om når du får et eple i hånda med alle mulige utfall. Det er fordi du underbevisst bruker opplevelsene og erfaringene dine til å komme til en konklusjon i løpet av et par sekunder.
Så er det amfetamin da. Nå har jeg ikke brukt amfetamin på lenge, men jeg husker godt hvorfor jeg brukte det. Jeg sliter mye med å komme i gang med ting. Når jeg tar amfetamin? Jeg vasker, jeg programmerer, jeg ordner opp i ting jeg må gjøre, utforsker nye hobbier, osv. Den følelsen av mestring er noe av det beste jeg vet og jeg aner ikke hvordan jeg skal få til det uten amfetamin. Det føles ut som at hjernen min kjemper meg hele veien uten det.
Du har svaret i denne delen av spekuleringen din. Du ser en verdi i bruken av amfetamin mtp. at du blir produktiv og klarer å sette klare mål. Denne mentaliteten er en unnskyldning for videre bruk, enhver misbruker har sine grunner til at de ''må ha'' den gitte substansen. Jeg vil ikke være frekk, men dette er en feit løgn du serverer deg selv. Dette er noe du forteller deg selv med grunnlag i at du ikke vet hvordan du skulle ha kommet i gang uten. - Den enkle løsningen er å strekke seg etter stoffet, den konstruktive løsningen er å fortsette å prøve til man finner ut svaret. - Ikke fortell deg selv at du må ha, okei du blir produktiv av det men er det konstruktivt? Er du lykkelig i den rene leiligheten din når du sliter med avhengighet og følelse av isolering? Nei!
Jeg liker ikke å ta små doser for da er jeg fremdeles såpass tilstede at jeg bare blir deppa. Tar jeg nok, så slutter hjernen å fungere som den skal haha. Ingen tanker, bare surr eller gode følelser.
Denne delen av innlegget ditt vil jeg gi samme svaret som avsnittet over. Ikke gi deg, ikke gi etter til kroppen din som er blitt avhengig av denne substansen. Hjernen din lyver for deg, og nederlaget er at man (ikke bare du!) kjøper den løgnen. Tenk mestringen du vil føle når du ble slått ned 20 ganger men reiste deg 21 og fikk svaret du har lett etter.
Huet er ikke helt på plass føler jeg. Det er en kjip følelse når man føler at det eneste som hjelper med alt det her er amfetamin og som sagt, jeg er livredd for å miste muligheten for det. Alt jeg har ønsket siden jeg sluttet med amfetamin tidlig i juni ifjor er å ta mer amfetamin.
Tror du at du rømmer fra de følelsene du har ifht. at du er arbeidsledig? Det er ikke lett å kjenne på det, kan det være det du rømmer ifra?
Men likevel, er lett å føle seg svak når man faller i den fella her.
Du er en sterk person som har reflektert over det og som nå søker veiledning. Du rømmer ikke lengre, du ser problemet og vil klamre deg fast til en løsning. Du føler deg svak, men det er du ikke. Du vil fremdeles ha dager der du føler deg svak, vi alle har det, men det er også en løgn du ikke må kjøpe. En prøver og en feiler med mye, tenk på hvor mange ganger f.eks berømte artister har prøvd og prøvd før de faktisk når målet. De ga seg ikke etter et nei, samme med de som starter diverse bedrifter og lykkes med det!
Dette er erfaringer, som du vil ta med deg videre og som du og muligens mange andre kan og vil dra nytte av!
Om jeg bare bruker benzo for søvn, jeg liker å tro at jeg gjør det hvertfall. Slik det ser ut nå så er det rett og slett vedlikehold av dosering. Jeg føler ingenting av dosen jeg tar nå. Men jeg vet at jeg likte å bruke benzo til å begynne med for å ikke få så mye angst når jeg røyka weed. Så var det dette med søvn da, det hjalp utrolig mye når toleransen var lav. Søvn har alltid vært vanskelig for meg og benzo har vært det eneste som har fungert utrolig bra. Har prøvd alt av melatonin, Seroquel, Quetiapine, Truxal, Zonat, Zyprexa, og flere jeg ikke husker nå.
Du operer i en en kjemisk ubalanse i søken om balanse. Igjen, den vanskelige veien er å bite i det sure eplet og legge fra seg ''at du må'' og ''fordi''. At du måtte begynne med benzo for å ikke få angst når du ruser deg på hasj er en utrolig dårlig måte og ta handling til den problemstillingen. - Det vet du, det fornuftige er å ikke røyke. Ikke alle har godt av hasj, det vet du nok også. Her lukter jeg også en unnskyldning, det har blitt en realitet fordi du har dytta deg selv i mørket fordi du i utgangspunktet trodde du gikk inn i lyset.
Nå tar jeg sint-mamma-rolle her og sier: Slutt! Ingen unnskyldninger, ellers ringer jeg pappa. - Når du tenker på det; så kan det se ut som ordene dine sier en ting, men handlingene dine snakker til noe annet. Det er ikke ille ment, jeg bare forteller hva jeg oppfatter av den utrolig ærlige og fornuftige dialogen du fører her.
Når man kan så mye om trygg rus bruk så føler man seg utrolig dum når man begynner å bryte alle regler for trygg rus bruk.
Nå kommer folk til å bli sinte på meg, trygg rusbruk er ikke noe som innebærer regelmessig inntak av noe som helst. Det er bullshit, vi er ikke ment for å ruse oss for å overleve. Jeg står på medisiner selv for bipolar lidelse, det er heller ikke naturlig. Trygg rusbruk er når du klarer å begrense deg, trygg rusbruk er når du ruser deg den ene gangen i ny og ne for å gi livet ett tilskudd her og der.
Trygg rusbruk er ikke at man regelmessig ruser seg. Regelmessig for meg i denne sammenhengen vil bli over to dager i uken. Skjønner at du har kjøpt deg ei bønne og røyker den opp på dagene, men hver dag er ikke trygg rusbruk. - Nå er situasjonen din sånn at du har mye dødtid, men det betyr ikke at trygg rusbruk-terskelen går ned, nei.
Tusen takk for hyggelig innlegg, jeg setter pris på det. Takk for at du også delte litt fra deg selv, det er så lett å føle seg isolert og alene med det her. Men som du sier, avhengighet er et ordentlig problem som er vanskelig å styre. En dag så håper jeg at det blir mindre stigmatisert alt det her.
Tok meg en stund å svare på det her, beklager det. Er et tungt tema å prate om så kjenner at jeg vegrer meg litt.
Takk for det, jeg takker deg for å opprette en tråd med tema som fanger leseren litt. Her er du veldig ærlig, du formidler det mange kanskje ikke vil si, og du gjør det veldig godt også.
Veldig godt, kanskje skriving er en hobby du kunne snust på for å lette litt på trykket her og der.