Jeg har alltid trodd at man bare "forsvinner" når man dør, at man ikke kan se, høre, tenke eller føle noen ting. Jeg tror ikke døden er vond eller forferdelig, men det er bare tanken på å ikke kunne leve lengre som skremmer mennesket. Redselen for å ikke finnes er vel større enn redselen for selve døden tror jeg.

Likevel så har jeg alltid hatt en liten følelse av at det kanskje kan være noe i det å bli født på nytt. For meg høres det helt ulogisk og usannsynlig ut, men jeg har mange ganger opplevd å vite hvordan en bestemt hendelse kommer til å føles ut som - før det har skjedd. Husker jeg tenkte på dette allerede i barnehagen, da jeg en dag plutselig kom til å tenke på at jeg er fullstendig klar over hvordan det føles å ha sex, uten at jeg noen gang hadde hatt det. Det er også, for å ta et nytt eksempel, noe i meg som har en sterk fornemmelse av hvordan det føles å bli skutt. Også dette var noe jeg tenkte på mens jeg var svært ung, og jeg har alltid tenkt at det ikke gjør så veldig vondt å bli skutt i magen feks, heller litt ubehagelig og varmt
Jeg har ingen anelse om dette har noe med å bli født pånytt å gjøre, men helt ærlig verken tror eller håper jeg det, for hvem vil vel bli gjenfødt helt til jorda en vakker dag går under? haha, jeg prøver heller bare å være glad for at jeg lever akkurat nå, og er den jeg er.

Er likevel litt interessant å tenke på at vi faktisk bare lever for å leve.