Jeg hadde så vidt prøvd å røyke hasj den dagen jeg var så langt nede i kjelleren at jeg gjorde noe som jeg på akkurat det tidspunktet hadde gitt opp så og si alt, også det å fortsette livet mitt. Mye, mye mer enn jeg klarer skrive om nå hadde fått med ned i den tilstanden jeg var. Og jeg skulle klare å gjøre livet ennå vanskeligere for meg selv akkurat den kvelden for 1,5 år siden snart. Det som tippet alt over for meg var når jeg mistet faren min brått og uventet, og når jeg i tillegg ringte samboeren min som jeg trengte mer enn noen gang flyttet fra med samme dagen så falt alt sammen rundt meg.

Jeg har strevet med bipolar lidelse i mange år nå, vært innlagt i flere mnd av gangen etter forsøk på å avslutte alt, for så å ha perioder hvor ting har føltes bra. Diabetes 1 er også en sykdom jeg har hatt utrolig mye problemer med, som de ikke klarer få orden på ved sykehusene heller.
Så tilbrakt mer tid innlagt på sykehus enn på jobb.

Det valget jeg gjorde i ren desperasjon over å rømme fra mine egne tanker var å spørre om noen kunne hjelpe meg med noe som fikk meg i en sinnstilstand som kunne stoppe meg fra å forsøke ta livet mitt igjen.

Dette endte med at jeg fikk besøk av han var fullstendig klar over alle ting jeg slet med, det var jo han som flyttet fra meg noen dager tidligere når jeg mistet pappaen min.Han hadde med sprøyte. Jeg spurte ikke hva det var, hva som ville skje eller om noe annet enn han var sikker på at dette ville gjøre så jeg kunne klare meg gjennom natten uten at familien vil finne meg livløs på gulvet dagen etter? Det bekreftet han at de ikke ville gjøre da.

Da var det altså gjort, jeg fikk rushet umidelbart, jeg ble sittende foran pc å trykke i 11 timer ca før jeg skulle ta meg en røyk.. Da tenkte jeg hva i h**** har skjedd? Jeg trodde det hadde gått en times tid, og merket jeg ble litt sugen på en røyk, var utrolig tørst, og måtte tisse, jeg snublet meg til badet. Å gå var som en utfordring i seg selv etter at alle leddene i kroppen hadde stivnet av å sitte i samme stilling så og si hele tiden. Men det jeg ba om var oppnådd, jeg kom meg gjennom natten. Og utrolig mange netter etter den..Men desverre med en ny "venn". Sorgen og problemene som var der før amfetaminen kom inn i årene mine kom jo tilbake, og nå hadde jeg i tillegg gått så langt over streken jeg aldri ville tro jeg skulle havne, jeg var jo motstander til og med av at folk tok en joint i ny og ne.

Det valget som jeg tok, den første gangen jeg lot speed og nål få hilse på årene mine var den gangen jeg sa farvel til selvrespekt, tillitt fra familie og venner, min egen tillitt til andre mennesker over hodet forsvant med tiden fordi jeg er naiv og godtroende både i ruset tilstand og uten å være ruset, og det er noe mange utnytter seg av.Jeg ble brukt som forsøkskanin på rusmidler og hvordan man kunne få best funk av de (spøyter, snorte, droppe osv)fordi de ikke turte selv. Jeg mistet dømmekraft både over meg selv og andre, og den lille stoltheten jeg en gang hadde forsvant, ikke minst den jenta jeg en gang var som alle sier de savner, hun husker jeg ikke selv, og vet ikke hvordan jeg finner henne igjen.

Når jeg hadde latt det gå så langt som til nåla så kunne jeg ikke synke lenger heller tenkte jeg ofte , da ble det prøvd det meste, E`er, blå valium, khat, meth, salvia, morfin, syre og flein,ghb og ett uvisst anntall piller både i pumpa og oralt, og både brunt og grønt så klart.
Men det er den nåla som hele tiden er i hodet.

Både blodsvaret, og rushet som kommer umiddelbart er det som stadig er i tankene mine, men jeg leter etter noe som jeg aldri vil finne tilbake til..Og det er akkurat den samme følelsen som den aller første gangen ga meg.

Jeg har blitt det jeg etter min egen betydning vil kalle narkoman, fordi det er rusen som styrer meg og ikke omvendt.
Noe som jeg vet ødelegger alle de som bryr seg om meg rundt meg. Jeg sperrer meg inne for meg selv fordi jeg har igjen en ting hvertfall av den gamle meg, og det er den dårlige smaken i munnen jeg får når jeg ser at de rundt meg lider pga valget jeg gjorde.
Klarer ikke stole på noen lenger, ikke nye "venner", gamle venner, familie..ikke engang meg selv.
Jeg visste ikke om noen i området her som misbrukte stoff før jeg selv kom dit, nå ser jeg dem overalt, det er fler som bruker narkotiske stoffer enn alkohol her.
Innimellom tenker jeg at speed feks ikke er noe verre enn alkohol, men med det mener jeg de som speeder seg som blir hjemme å stuker med å skru fra hverandre og sammen igjen ting, de som får oppheng i pc eller rydde eller ha sex,alt etter som hva man liker, mens mange som drikker lager bråk, sloss, ødelegger ting og ødelegger andre mennesker. Det jeg vil frem til med akkurat dette da det er at folk som sier til noen som har narkotika problemer at de heller får drikke seg drita fulle, så er ikke alltid det heller en god løsning.
(Faktisk syns jeg at en joint burde være lovlig i forhold til alkoholen når man tenker på konsekvenser av de 2.)

Det vanskelige for min del nå er å vite hva som er det beste for meg nå som jeg skal legge pepper og rus som var den som både reddet meg og den som ødela meg på hylla. Skal jeg høre på familien som vil sperre meg inne ett sted slik at de har kontroll, skal jeg høre på vennene som sier jeg bare trenger å komme meg inn i miljøet dems igjen, eller skal jeg høre på det jeg selv tror vil være det beste, eller skal jeg høre på de som sier at det er bedre å holde seg til narkotikaen siden den holder meg unna tanker om å ta livet mitt?
Jeg stoler som sagt ikke på verken dem eller meg selv, meg selv pga at jeg vet ikke om det er fornuften eller suge etter rus ( kanskje rusen selv til og med) som snakker på mine vegne?

Det ville hjelpe stort å høre fra mennesker som er pårørende, folk som bare har en mening, folk som er eller har vært i lignende sko som jeg står i nå, eller rett og slett bare tips og tanker rundt det jeg har fortalt.

Beklager at det ble en lang og sikkert rotete trå, jeg har aldri skrevet på forum før.
Selv om jeg alltid har vært åpen hvis noen spør ang hva jeg sliter med så er det ikke greit å vite om de sier ting av bekymring, respekt, om de bare jatter med fordi de ikke vet hva de skal si, eller om de har noe å tjene på å si visse ting.

(valget om å stå for det jeg gjør har jeg tatt fordi jeg hater rykter og baksnakking, får de det rett i trynet hva sannheten er så er det ikke så lett for dem å overdrive det, og de kan ikke påstå jeg lyver, og fordi at de kan se at de kan ikke dra alle rusmisbukere under en kam heller)

Må bare si det, jeg håper andre som leser dette velger å ALDRI gjøre den tabben jeg gjorde når jeg lot han presse nåla i armen min, det er noe jeg ALDRI vil anbefale. Jeg vil heller ikke gjøre som eksen min gjorde, komme med en sprøyte hvis noen ber meg om å hjelpe dem gjennom krisen. Da er det mange løsninger som finnes, ett skudd er IKKE ett av dem!Det er heller starten på ett nytt.