Flere dommer, betinget og ubetinget. Alle sammen relatert til distribuering, bruk og oppbervaring av narkotika.

De to desidert vanskeligste periodene i livet mitt har vært veien mot å bli rusfri, i det jeg bestemte meg for å stoppe med det selvdestruktive opplegget jeg holdt på med. Jeg er enda ikke helt i mål, men det er enorm forskjell på å ruse seg så mye at hele livet rakner rundt en og på å medisineres av DPS, med henteopplegg et par dager i uka (slik at jeg ikke skal kunne misbruke, om det hadde vært sånn at jeg hentet for en måned av gangen).

Det andre har vært rettsaker som har endt med ubetinget, kort soning, for så å anke på andre dommer, med en politijurist som jobber mot en, uten å komme noen vei. Etter dom kommer det feteste - soningskø i uhørt lang tid (godt over halvannet år). Det føles totalt meningsløst å holde seg rusfri i en slik situasjon.
Jeg har vært i behandling lenge, er stabil på medisiner som ikke gir rus og "til og med" hatt jobb i serveringsbransjen før Covid stengte ned alt.
Jeg har avlagt urinprøver for å vise til rusfrihet, men likevel mener de tydeligvis at det mest hensiktsmessige er å la meg sone selv om det er årevis siden jeg faktisk ble arrestert og har lagt om livsstil fullstendig siden den gang.

MEN - om jeg driter meg ut og begynner å ruse meg og pushe diverse er det meg det går ut over, ikke de folka jeg er forbanna på i rettsvesenet og kriminalomsorgen, så hvorfor gjøre alt verre for meg selv? Får bare koble ut som før og få det overstått

Jeg er overbevist om at jeg er ferdig med tung kriminalitet - den delen som omfatter salg av stoffer etc.

En joint her og der eller kanskje litt sopp med nære venner på en fin sommerdag når jeg har blitt ferdig med ovennevnte og har kommet meg helt ut av behandling skal man ikke se bort i fra. Gidder bare ikke sette meg i en situasjon hvor ubetinget blir aktuelt igjen.

Jeg tror som "Stø Gjedde" sier, at det er forskjell på hva slags kriminelt liv man lever/har levd og at det er enklere å komme seg ut om man har vært litt ensom ulv heller enn om man har jobbet med et stort gjengnettverk med "brødre" man skal støtte uansett og aldri tyste på. Da er det nok vanskeligere å komme seg ut, og man havner fort i en jævlig situasjon om man blir tatt for noe heavy, og ikke kan snakke under trusler om død eller tortur.

Uansett ender det med mye pes for de aller fleste som begynner å leve fulltid på svarte penger og rus. Det blir også jævlig slitsomt å leve dobbeltlivet på gata og med dame/foreldre/søsken/annen familie. Og etter å ha sett meg selv og nære venner forsvinne inn i det der, kan jeg trygt si at man til slutt alltid velger rusen, pengene og spenningen. Helt til man skjønner at det ikke er noen verdig måte å leve på.

Når det gjelder medisineringen gjennom DPS er det snakk om beroligende (Valium) og en kort periode (for en god stund siden) med Subutex etter ukesvis med sprekk der det var folierøyking av dop, en del Metadon + Oxycontin og Dolcontin/Malfin.

I løpet av "karrieren" min holdt jeg hovedsaklig på i Brugata og fløy rundt og ordnet ting her og der i Oslo og omegn.
I løpet av flere år med slik idioti blir vold en uunngåelig del av livet.
Det har endt med juling, ran og en gang ble jeg knivstukket i forbindelse med et ran - og de fikk ikke en dritt av det jeg hadde på meg en gang.

For min del kjenner jeg at det er en utrolig stor forskjell på å ta fem mg Valium to ganger om dagen og det å ikke ta noe.
Påtrengende tanker/minner er noe dritt. Det spinner og spinner og blir større og større i hodet helt til man får panikkangst elns.

Jeg håper ikke, men jeg mistenker at Valiumen har blitt en kompanjong som har kommet for å bli. Hvertfall en god stund fremover.