Det er på dette punktet sleksforskningen virkelig begynner.

Kirkebøker, bygdebøker, gamle dokumenter om tinglysning, kulturminner, riksantikvaren, fødselsattester, fortellinger og sagn, dødsattester, andre offentlige dokumenter, - ja, kort sagt følger man alle mulige spor fra nåtiden så langt tilbake i tid som det lar seg gjøre.
Metodene er mange og her er det bare å bruke fantasien for å peke ut all potensiell nyttig informasjon som måtte være tilgjengelig.
Det ligger mange digitaliserte søkbare register ute på nettet.
Både offentlige register og arkiver - og samleportaler beregnet for slektsforskning så her er det bare å velte seg ned i kaninhullet om man virkelig ønsker å finne ut mer om slekten.

Jeg har angivelig aner helt tilbake til 1200-tallet da såkalte fredløse hirdfolk, en betegnelse på kongers eller stormenns livvakter, rømte med store verdier i gull og sølv fra Skottland.
Husker ikke om dette bare var tyveri eller utbytte fra drap på en konge/storman, men bandittene ble nå ihvertfall nødt til å rømme landet.
I tillegg hadde de med seg tre store steinheller - hvor en av dem ble oppreist hver gang en fra ”hyremannsætta” skulle begraves etter at de hadde etablert seg i Norge.
Denne steinhellen ligger på en gravlund den dag i dag og var i bruk helt til midten av 1900-tallet.