Hei takk som spør! Han ble altså innlagt på akuttpsykiatrisk lukka avdeling, men var der ikke mer enn en uke før de slapp han ut igjen... Kan ikke skjønne det! Dagene før hadde han sagt han skulle drepe folk og beskrevet akuratt hvordan, og hvordan han skulle drepe seg selv etterpå. Hvordan aliens var ute etter han, PST, mafiaen, alt mulig. Jeg ringte dit personlig å sa hvor psykotisk han var og de sa bare at de ikke kunne holde han der lenger og at videre behandling ble med medisiner og fastlege..

Antipsykotikaen han har starta på fungerer bra, så han oppfattes tidvis nesten normal igjen, men når han ikke tar medisinen på eksagt samme klokkeslett så merker jeg det på han med en gang for da er han vrangforestilt og usammenhengende igjen. Han var også kjempe suicidal en dag og skyldte på at det måtte være på grunn av medisinene, så da tok han ikke medisinen dagen etter og ble helt gal Foreldrene hans holder han der, så han har ikke vært hjemme hos seg selv eller meg siden psykosen startet. Vi snakker sammen i telefonen flere ganger om dagen og jeg har vært der å besøkt han men er ikke helt komfortabel med å være rundt han. Han tror fortsatt at de psykotiske symptomene gjenspeiler virkeligheten, og det er vanskelig å høre på en som forteller en historie som ikke stemmer eller henger sammen uten å kunne bryte inn å si at sånn er det ikke, uten at han blir sint og anklager meg for å være på fiendens lag (det sier han også når jeg minner han på at antipsykotikaen er viktig å ta) og at jeg er uintelligent (oppfattes veldig trakasserende for meg å bli kalt sånne ting i fullt sinne..) som ikke klarer å legge to og to sammen og tro på det han sier. Til og med hendelser som har vært i forholdet våres gjenforteller han på helt feil måter og føler seg angrepet eller sviktet når jeg prøver å rette på det. Han stoler ikke på noen, og oppfører seg som en dust men anklager meg for å være en dårlig kjæreste som har funnet en annen mann når jeg har sagt at det beste er at vi ikke har så mye kontakt nå siden han har nok med seg selv og nok med å bli frisk nå.

Det værste oppi dette har ikke bare vært det å se en man er så glad i en så panikk psykose tilstand som han var, og det å innse at han kanskje aldri blir seg selv igjen, selvom han blir bedre, eller truslene. Men det å måtte være behandler for han, bekymre meg for han, og være lege for han å fortelle han hvor viktig medisinene er og passe på at han tar de til riktig tid osv siden han får veldig dårlig oppfølging fra fastlege. Moren hans ringte sykehuset hvor han var innlagt og ba om bedre oppfølging men de sier bare det er fastlegen sitt ansvar. Det er jeg som hele tiden må kontakte moren å be hun gjøre ting og følge med på han og sørge for at hun ser han tar medisinen osv. Jeg merker at moren blir oppgitt av at jeg blander meg så mye, hun er selv imot medisinering og av anti-vaxers typen og vil egentlig ha minst mulig med psykosen og psyken hans å gjøre uten å la han få bo der på gutterommet akuratt nå. En liten del av meg håper nesten han blir mer psykotisk igjen så han blir innlagt igjen og får bedre oppfølging igjen..

Jeg er utslitt av det og samtidig bekymret og omsorgsfull støtte, og samtidig er jeg jo innerst inne egentlig ganske sint fordi denne psykosen kom av rusbruk som han hadde lovt å holde seg unna og han hadde fått en siste sjanse hvor jeg har sagt jeg kom til å gå fra han om han tok stoffer mer. Han nekter å snakke om dette og jeg skjønner det er dårlig tidspunkt nå når han er psyk men det gjør meg veldig oppgitt når han klarer å ha normale samtaler nå under de bare snakker om ting vi skal gjøre i fremtiden som tidligere planlagt, som om ingenting galt har skjedd, og jeg må jatte med (og får angrep om at jeg er hemmelig agent for fienden som skal overgi han til dem, eller skal gå fra han for en annen mann fordi jeg er dårlig kjæreste som ikke står ved han sin side gjennom en krise, om jeg svarer labert og uengasjert i "snart skal alt bli bra, vi skal flytte dit og dit og gjøre det og det" pratet hans)..! Det er grusomt å si liksom men det er en lettelse timene rett etter han har fått antipsykotikaen 2 ganger om dagen fordi da blir han trøtt og sover, og da får jeg fred i noen timer. Har det veldig vanskelig og tar en dag av gangen, klarer desverre ikke å gjøre det som er best for meg selv akuratt nå å stoppe å ha kontakt med han når han er så syk og når han angriper meg verbalt som en del av psykosekonspirasjonen hans så fort jeg indikerer at det er best å ha mindre kontakt.. Har lyst til å si til han og familien at sorry dette er ikke mitt ansvar mere, hadet bra og lykke til, men er redd jeg kommer til å angre. Det er trossalt mannen jeg har elsket og vært tettest i veldig mange år. Det føles ikke bra å være damen som "gir opp" og forlater han i så hjelpesløs situasjon men han kan jo takke seg selv som tok stoffer igjen!