Jeg har nå fortalt det til et par venner. Ingen vet om det i utgangspunktet, jeg tør ikke å innrømme det til noen. Helvete.
Gjenstår bare familien min, foreldrene og broren min. Vedder på at det ikke blir tatt imot så godt.

Jeg "må" fortelle dem det i forhold til familieuka som er en del av 12-trinnsprogrammet, man skal jo være ærlig. Det tror jeg iallefall skal være slik. Lenge siden jeg var gjennom 12-trinnsprogrammet, så husker ikke helt.

Har begynt å skrive blogg også. Jeg har hatt samme domene i flere år, så alle mine venner og foreldre vet at det egentlig eksistrerer en blogg der, den har bare ikke vært i bruk på noen få år. Hvis noen tilfeldigvis skulle sjekke bloggen nå, vil de umiddelbart se at jeg har skutt amfetamin. På en måte håper jeg at mine foreldre kommer over dette selv, så jeg slipper å si det. Ja... Jeg skammer meg sånn!!!

Jeg valgte å si dette til bestevenninna mi: "Jeg må fortelle deg noe... Jeg klarer ikke si det. Sender et bilde...." (av armene mine, som er full av godt synlige merker / bomturer)

Bestevenninna mi: "HVA I ALLE DAGER ER DET DER???????? SPRØYTER?!?!?!? ER DU HELT TOSK ELLER?!?!?!?! ALEKSANDERRRRRRRRRRRRRR!!!!! DETTE ER IKKE GREIT!!!!!!!" (Jeg heter ikke Aleksander)

Heldigvis dropper hun meg ikke. Hun er veldig glad i meg, uansett hva. Vi har vært gjennom mye rart tidligere også, dette overlever vi også. Jeg er veldig, veldig glad i henne, og skulle ønske at vi hadde anledning til å møtes oftere.

Og så må jeg si:
Ikke gjør det.