Merkelig hvor ofte diskusjoner om enkeltsaker som politiet har vært involvert i polariseres til å handle om enten hvor god jobb politiet alltid gjør uten å få anerkjennelse for det, eller hvor dårlig jobb de alltid gjør uten å bli straffet for det. -Nesten litt good cop-bad cop over det hele...

Jeg velger å tro, og forutsetter, at de fleste ønsker å ha et politi, og at alternativet er mye dårligere. Selv om det er mye som kan bli bedre i politiet også her oppe i fjellknausen(Spesialenhetens nære bånd til politiet, varetektsordningen og gjentatte overskridelser for tid i varetekt, litt vel sterk kameratkultur, etc.), så velger jeg å tro at vi har en relativt skikkelig politietat her i landet.

Det er heller ikke slik at politiet til stadighet skildres eller oppfattes negativt i offentligheten. Jeg kommer ikke på mange andre yrkesgrupper som til stadighet får så mye heder, ære og heltestatus som politiet, i alskens filmer, serier, bøker, dataspill og i nyhetene, i form av reportasjer om alt fra å redde liv til å hjelpe en gammel dame over veien.

Men at de av folket har fått tillitt til å utøve makt innebærer et enormt ansvar, og maner til en viss ydmykhet. At de til tider glemmer, velger å overse eller blir overrasket over dette er temmelig alvorlig. Men når de blir konfrontert med slike overtramp, så velger de påfallende ofte å ty til et bilde av ufeilbarlighet og uangripelighet, hvilket bare ser dumt ut når sakene begynner å stinke. Her er det sannsynligvis mye å hente ift. ukultur internt og dårlig mediatekke.

Om noen husker fra pressekonferansene rett etter bombeangrepet i Oslo, så mener jeg den settingen er ganske illustrerende. På den ene siden stod en brautende kar og bjeffet til folket om at de på det instendigste måtte holde seg hjemme i sine respektive bopeler, mens han lille trivelige karen med briller ved siden av sikkert hadde klart å forklare på en avbalansert og informativ måte at folk burde holde seg hjemme for sin egen sikkerhet, av hensyn til redningsarbeidet og etterforskningen osv. Dette eksemplet har ingen annen relevans enn å illustrere hvordan politiets møte med publikum ofte utarter seg, gjerne i etterpåklokskapens lys, når det, som ordet antyder, i ettertid kan være lurt å være litt klok. Beklager dersom noen enkeltpersoner blir fornærmet over at jeg bruker sersjanten over som illustrasjon.

Så tilbake til saken:

Selvfølgelig skal politiet respondere skarpt på en potensielt farlig væpnet situasjon, særlig når en av deres betrodde ansatte ringer inn situasjonen, selv om det nå i ettertid fremstår som sannsynlig at den samme betrodde ansatte brukte politiet til egen vinning i en nabofeide. Dette, og hele den videre bøtteballetten med fortsatt maktbruk og nedverdigende kroppsvisitasjon etter at det var klart at det dreide seg om et lekevåpen kunne vært løst så mye mer elegant, med en umiddelbar personlig og offentlig beklagelse etterfulgt av refs/suspensjon/omplassering av politinaboen. Å si unnskyld og erkjenne feil er ikke det samme som harakiri, men tiden for unnskyldninger er for lengst forbi, ettersom både politiet og offeret i denne saken nå har investert for mye til å gi seg uten en videre kamp.

I stedet gjør politiet via politimesteren i Telemark og helt opp til Spesialenheten alt galt:
-De slår ring om politinaboen, som etter politimesterens offentlige syn fortsatt ikke har gjort noe kritikkverdig
-Spesialenheten er for snare til å trykke på henleggelseshurtigtasten.
-En tidligere lensmanns uttalelser om at lydloggen fra operasajonssentralen ble slettet, og at det var kritikkverdig at han ble holdt utenfor informasonsloopen blir møtt med "ingen kommentar" av politimesteren
-Innholdet i kritikken fra påtalemyndighetens øverste leder, Riksadvokaten, særlig hva angår politinaboens sammenblanding av roller, tåkelegges og blir ikke kommentert av politimesteren.

Slik tegnes et grelt bilde av maktmisbruk og -arroganse, kameraderi og kollegialitet, ansvarsfraskrivelse, tåkelegging og bevisfjerning blant en rekke enkeltindivider i politiet, hele veien fra den hevngjerrige politinaboen og opp til den uforstående politimesteren. At ingen lenger opp internt i politiet snart griper inn for demme opp for ytterligere flauser, begriper jeg ikke. Bare tanken på den humorverdien denne saken kan ha for diverse komikere rund omkring i landet, og hvor skadelig den kan være for politiet i kjølvannet av politihelikopterdebatten, burde fremkalle skjelving i en og annen gulluniformsknapp lenger opp i systemet.

Dette har ingenting med resten av politiet å gjøre, som sikkert både ergrer seg grønne og ler seg skakk av sine kollegers opptreden i denne saken, akkurat som oss. Men vær så vennlig og ikke mist fokus på alvorligheten av denne og liknende saker, eller på offentlighetens krav til politiet om etterprøvbarhet for deres metoder og handlinger.

Riksadvokaten har langt på vei uttalt seg om akkurat dette for deg, iallefall om sammenblanding av roller. At hun muligens var genuint redd for mannen synes ikke lenger relevant, slik saken nå har utartet seg.