Nå skal jeg dele noe som jeg synes er ganske flaut, noe jeg aldri har delt med de som står meg nær, og som til dels gnager en del på meg. Jeg er 26 år gammel, og har aldri vært i et forhold. Dette er noe jeg både tenker mye på, og tenker lite på. Det er ikke sånn at jeg er desperat eller kåt og bare ønsker et ligg, den delen tenker jeg lite på. One night stands er ikke interessant. Jeg tenker derimot mye på følelsen av å rett og slett ikke ha opplevd å være så nær et menneske, at noen har tenkt på meg på den måten, og når man har gått såpass lenge uten å få til noe så tærer det jo på selvsikkerheten.

Tolker man forkortelsen "incel" helt bokstavelig er det vel akkurat det jeg er, men jeg vil gjøre det klart at jeg på ingen måte føler at det er samfunnet eller andre mennesker som er årsaken til situasjonen min. Jeg er inneforstått med at jeg er meg selv skyldig, og at en forandring krever at jeg selv tar grep. På sett og vis føler jeg at jeg har sabotert mye for meg selv i oppveksten. Fra alderen ~11 til 16 gikk livet mitt ut på å skulke skolen og spille. Jeg fylles av skam over å tenke på hvem jeg var på den tiden. Jeg dusja ikke, pussa ikke tennene, klypte aldri håret, brydde meg ikke om venner eller familie. Man kan selvsagt ikke gjøre noe med fortiden, men jeg tenker tidvis mye på hvordan livet mitt hadde sett ut om jeg var "normal" gjennom ungdommen. Jeg føler rett og slett at jeg kasta vekk mange viktige år med utforsking og utvikling, og at jeg "henger bakpå".

Heldigvis innså jeg selv at jeg ikke kunne begynne på VGS uten å skjerpe meg, og er en helt annen person den dag i dag. Alikevel har jeg aldri klart å møte noen som virker å få noen interesse i meg på den måten. Jeg har fått nye venner både her og der, og tidvis vært veldig på topp sosialt, uten at noe har ført til mer enn venner. Jeg har selv prøvd å få til noe ved et par anledninger, og jeg føler at min manglende erfaring bringer med seg noen trekk som ikke akkurat hjelper. Jeg feiltolker signal, leser alt for mye inn i ting, og prøver alt for hardt å være med eller snakke med en person der jeg har fått for meg at det kan være noe. Ikke på en creepy eller plagsom måte, men på den måten at jeg svarer med en gang om jeg får en melding fra de, eller dropper alle planer om jeg får en anledning til å være med de.

Nå bør jeg sikkert komme til poenget før ingen gidder å lese lenger, så formålet med tråden er vel helst om noen andre har vært i samme situasjon som meg, men alikevel klart å finne den rette? Kanskje noen har gode råd på hva jeg bør jobbe med for å kunne finne noen? Er jeg så unormal som jeg selv føler? Kommer jeg rett og slett bare til å være alene for alltid? Jeg skjønner selv at jeg må jobbe litt med å tolke signaler, og ikke være for desperat. Jeg tipper også at jeg burde begynne å kle meg litt mer voksent, og tipper det i seg selv kan ha en effekt. Utover det er jeg litt rådvill. Jeg har prøvd et par dating-apper, men ble ingenting ut av det. Jeg er også den typen som ikke har et eneste bilde av seg selv, verken bra eller dårlig, så jeg tror ikke profilene mine blir spesielt gode.