Med fare for å gjenta ting som alt er nevnt i tråden....har ikke tid å lese gjennom men føler dette var så viktig at jeg må få ned et svar i full fart.

Dette må du ta på alvor. Om du fortsetter til du er helt flatt i veggen kan det ta årevis å komme tilbake igjen. Tenk på deg selv, dine små og lytt til kroppen.

Ta kontakt med noen for å sjekke om det er mulig å få til permanent avlastning med barna. Feks en helg per måned. Vet ikke hvor du starter, kommunen, nav men det finner du ut av. Så kan du forsøke å få noen til å hjelpe til i hverdagen. Har du familie du har god kontakt og som bor i nærheten av deg? Kan de hjelpe med henting og bringing et par dager per uke? Kanskje barna kan dra til besteforeldre en ettermiddag i uken?

Praktiske ting for å frigjøre tid til deg selv og kvalitetstid sammen med barna uten at du har huet fult av tanker om alt du ikke rekker å gjøre er viktig. Kan du feks få levert varene på døren? Kolonial.no eller andre?

Hva med å ansette en til å vaske og rydde hjemmet en dag per uke? Om du henger opp lapper på butikker etc så ser jeg ikke bort ifra at noen kan hjelpe deg for kanskje under 100 kroner timen........det fortjener du. Og gjør du det på rett måte så har du nok også råd til det.

For barnet med spesielle behov så bør du snakke med fastlege og i fellesskap finne ut av hvilke muligheter som er der. Her vil jeg tro at du kan ha rett til ekstra avlastning, og det kan hjelpe på både humør og stemningen i hjemmet om dere andre får en kveld eller to i uken hvor dere kan være sammen uten at et barn henger i taklampen og spraylakker håret til de andre barna.

Om du ikke har slekt eller familie som kan hjelpe, så hva med å annonsere etter frivillige besteforeldre? Er mange ressurssterke mennesker som savner det å ha omsorg og kontakt med barn. Kanskje er det noen rett i nabolaget som kan trå til av og til og som kan avlaste deg?

Det viktigste nå er at du tar dette på alvor. Har sett flere flinke piker gå på veggen og bli så nedkjørt at det har tatt dem årevis å bli såpass frisk at de klarer omsorg for egne barn. Sier ikke at det må skje deg, men det kan skje om du ikke tar grep. Et slikt press over tid kan føre til psykiske lidelser etc.

Jobb. Ta en runde med deg selv på det. Er dette rette tiden til å tenke på forfremmelse? Om du er helt ærlig mener jeg? Burde du ikke nå først og fremst få orden på hverdagen slik at du har krefter til deg selv og barna? Det vil alltid være eller komme mye muligheter i arbeidslivet for dyktige mennesker. Og om du denne gangen prioriterer deg og barn så betyr jo ikke det at du ikke senere kan stige i gradene. Det er en tid for alt husk.

Lykke til, og om du kjører deg selv ned i møkka nå så taper ikke bare du på det. Det rammer dine barn også. Derfor må du tenke på deg selv også opp i alt dette. Du trenger også å slappe av, få ladet batteriene og dermed kunne være den omsorgspersonen som skaper hyggelige rammer i familien.