Hvorfor skal jeg drite i å si min personlige mening? Hva er forskjellen på dette og andre vanskelige livssituasjoner folk er i? Man er ansvarlig for sine handlinger, og konsekvenser av disse handlingene. Etter 3 barn bør man vel kanskje skjønne at dette begynner å bli slitsomt. Eller er det automatisk slik at fordi vi snakker om barn her, at det er det tabu å si at det kan bli for mye av det 'gode'?

Jeg har fremdeles ikke fått et godt svar fra TS på hva som driver folk til å få alle disse ungene? Værste eksempelet jeg har i mitt nabolag er en kronisk deprimert alenemor med 6 unger. Ja det var kjipt at mennene stakk, men ærlig talt statistikken for samlivsbrudd/skilsmisser er jo ikke hyggelig lesning, så det kan jo ikke komme som overraskelse.

Kan skjønne at mine synspunkter kan virke provoserende på enkelte, men i en overbefolket/forurenset verden bør det strengt tatt være mer fokus på dette.