Vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget eller hva som kommer ut av det.. mulig er det helt galt forum, kanskje blir jeg lynsja eller kanskje noen faktisk leser og har noen jungelråd...

Jeg er alene med fire små barn, nyutdannet og fulltidsansatt i et omsorgsyrke med høyt tempo og mye ansvar. Jeg trives i jobben, og står kanskje på tampen til en forfremmelse som vil gi meg enda mer innflytelse og mening med det jeg gjør..

Saken ligger på hjemmebane.. jeg har aldri avlastning med barna. Fire små villtre gutter som krever overveldene mye, hvor av en av dem har spesielle behov. Å hvære deres nermeste omsorgsperson drenerer meg for energi. Kommer aldri i mål, hverken med alle praktiske gjøremål som skal tas hånd om de få timene vi har til rådighet i hverdagen. Middag, lekser foreldremøter, kompis besøk, vasking,rydding,innkjøp +++ han med spesielle behov er mer enn ei håndfull å tekkes. Verdens vakreste med djevelhorn i panna. Kroppen er i alarmberedskap hele døgnet, alltid på vakt, alltid avhengig av å komme i forkant. Kroppen klarer ikke å slappe av på kvelden ligger våken time etter time med adrenalin og hjertebank etterdønninger etter dagen rett og slett... dette tærer meg fullstendig sammen.. i helgen har jeg ikke klart stort annet enn å sitte på badet bak ei låst dør å grått...grått i avmakt og håpløshet..

Mitt sosiale liv er en saga blått og gnisten er helt borte.. familie bor langt unna så dette er noe jeg må fikse selv. Sykemelding har denne helgen slått meg, men er usikker på om dette er en tilstand som kvalifiserer for sådan..jeg skulle trenge langt mer enn ei uke i såfall.. er også redd fornemmelsen går til noen andre om jeg nå faller av i sykdom og ustabilitet da vi er flere kandidater som vurderes.

Vet som sakt ikke hva jeg vil med dette.. noen som har opplevd noe lignende tilstand og har noen råd å komme med? Noen som vil gi meg ei kraftsalve om å ta meg sammen, gjør gjærne det.. nesten slik at alt er bedre enn ingenting...