Skrev ett innlegg her en tid tilbake om depersonalisering derealisering. Hatt d i 3 mnd etter periode med mye angst og prøvde mdma og hasj ett par ganger, så ingen missbruk altså. Siden ett angstanfall jeg fikk den 22mai har jeg ikke følt meg normal i det hele tatt, ting virket uvirkelig nummen ekkel følelse av omstendighetene meget lyssky etc, synkront med dette kom helt syke tanker om jeg eksisterer? Eksisterer dere? Eller er alt et produkt av min fantasi? Er jeg egentlig død? Osv ingen grenser for hvor syke tanker jeg har. "Uvirkelighetsfølelsen" føler jeg er delvis borte, men disse tankene går ikke vekk jeg tror halveis på det og har blitt et slags OCD mønster av det hele. Har gått til dps å fortelt alt, går der jevnlig i terapi pga dette. (Aldri vert borti psykiatri før dette). De er bastante på at det bare er angst, og at jeg ikke er psykotisk. Jeg selv mener dette er ekstreme tanker og grensepsykotisk, men det er vel kansje ikke så viktig med en merkelapp på det. Viktigeste er hvordan jeg skal komme meg utav dette her! Jeg føler meg helt alene, me against the world literally for jeg kan aldri bli 100% sikker på at alt ikke er fiksjon. Har masse gode venner og støttende familie, alt der er på plass. Vet noen mener det kan være bra refleksjoner osv, filosofisk. Men jeg er på ingen måte noen filosofisk type, så dette er på ingen måte noen sjelemessig berikelse. Dessutten normale folk kan tenke på det, å glemme det etter 10sek å forsette med live sitt, men jeg blir stiv av skrekk. Viss jeg f.eks får en melding akk når jeg plukker opp telefonen tenker jeg "det kan ikke være tilfeldig" bare fått helt urasjonell tankegang. Jeg fungerer 100% i d daglige, var sykemeldt en stund men er tilbake i jobb å det går bra. Men jeg har generelt veldig dårlig livskvalitet av dette når jeg skal stille spm til absolutt alt. Andre kan nyte en fin middag f.eks med gode venner, men jeg tenker hvordan sitter vi her på en kule som svever runt solen? Vi er bare dyr, vi ser rare ut blabla. Hvordan kan jeg være sikker på at dette faktisk skjer? Eller at det ikke er en drøm.
Grunnen til dette er så fælt, er at selve fundamentet det hele livet mitt er bygget på stiller jeg meg kritisk til. Det går ikke ann å leve sånn så dette, men jeg vil helst ikke dø heller for er like usikker på hva som skjer da. Det er som å våkne opp etter 24 år å "forstå" at jeg er blitt lurt at alt er en vits osv.
de som har DP/DR sliter merkelig nok med nesten identiske tanker å det skal visst gå over av seg selv. Problemet er at jeg stoler ikke på at filmene jeg ser på youtube om det faktisk er reelle, at dette er ekte erfaringer osv. Jeg føler meg FULLSTENDIG alene i universet? Husker når helvete startet alt var uvirkelig plutslig ble tankene om universet kastet inn i hode mitt mens jeg lå i senga. Aldri tenkt på det på denne måten. Det å være ett menneske skremmer meg, er akk som en robot i first person mode i ett spill.
Vet dette høres helt psykotisk ut for folk som ikke har opplevd det, men det er visst ganske vanlig når dette faenskape slår inn. Føler jeg er i Helvete bokstavlig talt? (Nå tenkte jeg kansje jeg er det?)
Det skal sies at det går bedre enn det gikk, kommer meg på jobb å fungerer i sosialt samvær. Men blir bombadert av disse sinnsyke tankene vert sekund
Jeg trenger sårt hjelp. Er satt på remeron s 30mg (Mirtazapine) ett antideppresiva, vet ikke hvor mye det hjelper.. går bedre men langt ifra optimalt. Dette kombinert med netopp oppstartet kognitiv terapi. Kan ikke si jeg har mye troen. Jeg prøver å spise sunt, å trener ver dag og tar vitaminer. Jeg er en fighter! Det vet jeg, men vil det skal gå over nå. Vil tenke på vanlige ting som hva jeg skal ha til middag osv, ikke hvorfor jeg er ett homosapiens som jeg aldri kommer til å finne ut alikevell, men jeg får det faen ikke til! Tar ingen rusmidler å alkohol i moderat bruk i sosiale sammenhenger. Sosial ver dag.
Føler jeg jør alt rett, men er redd jeg skal "klikke" dø eller det som verre er. Har i tillegg helseangst å tror jeg skal dø hvert øyeblikk (tror helt genuint at jeg skal dø i nermeste fremtid) vet ikke av hva men den tanker følger meg. Dette er jævlig trist kjøpte bolig rett før dette fikk fast jobb alt på stell 24 år ung og "lovende" nå klarer jeg ikke fokusere på noe som helst "vanlig"
JEG TRENGER ALLE TIPS DET MOTTAS MED UMÅTELIG TAKKNEMMLIGHET! noe som kan speede opp recoveryen evt, overbevise meg om at verden er ekte u name it setter pris på alt!
Til dere freaks som orket å lese alt dette tusen takk! <3