Vi har vel alle vært igjennom de såkalte C-preparatene, av anti-depp. anti-psykotika, diverse A-histaminer, og mange flere.

Det virker som om de fleste leger heller skriver ut et preparat i C-gruppen, enn å heller skrive ut et preparat i B-gruppen som faktisk har en effekt mye på grunn av avhengighet. Selvom mange C-prep er mye sterkere enn B-preparatene i terapautisk sammenheng. Har virkelig det svake avhengighets potentsialet så mye å si, kontra livstruende bivirkinger?

Selv har jeg en lege jeg er veldig fornøyd med, hun skiller ikke på om det er enten C eller B preparat, kun den medisinske effekten, eneste hun ikke skriver ut av prinsipp er Xanor noe som generellt er strengt. Jeg har stått på diverse midler for søvn og uro, og det er da uten unntak jeg har meldt meg selv til akutten av effektene til C-preparater og dets ekstremt sterke effekt som Tolvon, Remeron, Vallergan eller levaxin.

Så hvorfor har det seg at dette svake avhengighetspotentsiale har så mye å si kontra jævlige bivirkninger, og letale effekter?