Hvem regner du som de involverte parter, da? Utilitaristenes kronargument er vel at babyen selv ikke er å regne for en involvert part i sitt eget liv fordi den (etter deres tidvis ekstremt liberale tolkning av neurovitenskap) ikke er på et kognitivt nivå hvor den kan ha meninger overhode. Og at så lenge man kverker den før den blir i stand til å ha en mening om saken, så er det greit. Dette synet deler altså ikke jeg. Jeg mener man skal la babyen være en part i sitt eget liv, og at dersom man ikke kan få noe vettugt svar av den, så får man bare holde seg på den sikre siden og anta at den ikke vil godta å bli avliva. Mener jeg.

Entropi: Dersom man aksepterer utilitaristenes premisser, om, vel, alt... så er denne konklusjonen nokså uunngåelig. For meg er dette er bevis ad absurdum på hvorfor utilitarisme ikke kan brukes (spesielt ikke alene), men for utilitarister er det derimot et bevis på at jeg er irrasjonell, følelsestyrt og ikke i stand til å akseptere et kontraintuitivt resultat. Det er et legitimt syn fra deres side som de selvsagt gjerne må ha - jeg er fullstendig klar over at mitt standpunkt er 100% subjektivt og sikkert veldig emosjonelt, men jeg finner altså ikke idéen om at etikk kan reduseres til et endimensjonalt optimeringsproblem for å være gyldig. Jeg tror ikke lykke kan eller bør tallfestes, eller at dersom det var gjennomførbart, at det hadde vært rimelig å bruke som eneste relevante parameter for etiske betraktninger.

For meg er utilitarisme en algoritimisk tilnærming til etikk som kan fungere strålende i noen tilfeller - gjerne fordi du har de nødvendige avgrensninger på plass allerede - men som tidvis går til helvete med høye kneløft og janitsjarmusikk. Og sånn er det gjerne når man driver med numerisk optimering av komplekse problemstillinger; av og til funker det, av og til ikke. Anvender du denne tilnærmingen på for eksempel fysiske systemer har du imidlertid noen fordeler:
1) du kan gjerne sammenligne med eksperimenter, og således få en idé om resultatene er spinnville eller ikke,
2) metodens gyldighetsområde og svakheter kan kartlegges systematisk (ikke bare ved å sammenligne med eksperimenter; man vet f.eks at modellen bygger på antakelser og at matematikken derfor blir tvilsom hvis man beveger seg utenfor disse),
3) Dersom du kommer frem til feil konklusjon uten å oppdage det, så får det sjelden omfattende konsekvenser for samfunnet forøvrig. Det er selvsagt kjipt for mannskapet når ingeniørenes regnefeil senker skuta deres, men jevnt over vil jeg påstå at dårlig etikk potensielt har større konsekvenser.

Dette gjelder forøvirg også en del av deontologien, men jeg mener utilitarismen står i særstilling. Jeg er fullstendig klar over at jeg med mitt syn på saken utgjør en minoritet, og ja, før noen spør - jeg har lest Peter Singers "Practical Ethics". Jeg synes ikke boka gir en innføring til praktisk etikk på noe vis. Dette er altså mine personlige og subjektive meninger, og så langt i livet har ikke møtt situasjoner, argumenter eller problemstillinger som har fått meg til å endre syn på saken. De mest rasjonelle innvendingene jeg har mot å ta livet av babyer er at argumentet for er tufta på utilitarisme, og som jeg skissertee grovt over mener jeg at utilitarisme beror på en feilaktig anvendelse av algoritmisk problemløsning. Deres premisser virker på overflaten forlokkende, men jeg kjøper hverken utgangspunktet eller fremgangsmåten. Jeg vil imidlertid også påpeke at selv om jeg mener utilitarisme er ubrukelig, så hevder jeg ingenlunde at jeg har noen løsning. Så vidt jeg kan se er etikk generelt svært kinkig, og etter mitt syn har vi som art ingen god metode. Jeg vet ikke engang om en god metode kan eksistere. Etikk suger, plain and simple.