Dette er jo ikke nytt stoff. Utilitiarister, med Peter Singer i spissen har argumentert for dette siden... 80-tallet?

Moralfilosofi og logikk er snurrige saker. Man starter med premisser som synes vanntette og kverner i gang den logiske tankerekka. Dersom utledningen og premissene er korrekte, så er konklusjonen nødvendigvis også korrekt, uansett hvor kontraintuitiv den måtte være. Dette funker fint på fysikk. Etter mitt syn funker det imidlertid ikke like fint på filosofi, da de vanntette premissene sjelden er så vanntette likevel, uansett hvor solide de måtte synes der og da. Når man kommer frem til noe som er helt hinsides galt, så har man etter mitt syn bevist at utgangspunktet er galt - ikke ulikt et motsigelsesbevis fra matematikken. Men filosofene selv sier da heller at de bare har funnet et kontraintuitivt resultat, og at min motvilje til å akseptere det skyldes at jeg er fastlåst i mitt tankesett, preget av min kultur og alt det der. Vel, det får de bare mene. Jeg prøver på ingen måte å underminere verdien av logikk her, men så lenge jeg ikke er en allvitende entitet med absolutt intelligens, så velger jeg å la mine følelser ha vetorett når det kommer til babydrap og en del andre kinkige saker. Jeg har uansett aldri møtt noen som forfekter dette synet som faktisk har barn selv, noe jeg synes er påfallende. For all del, det kan sikkert tolkes til å bety at de små tasseladdene omprogrammerer sone foreldres hjerner eller noe, men jeg har ikke lyst til å avskrive resultatet fullt så lett.

For meg er egentlig det overordnede spørsmålet veldig enkelt: Utilitarisme er en overforenkling av komplekse problemstillinger og ikke verdt å tørke seg i toern med. Det er lett å vise at metoden gir fornuftige svar i veletablerte tilfeller, men det øyeblikket man tar tak i det store spørsmålene, så går metoden til helvete med høye kneløft og den åpner opp et cornucopia av ad hoc-forklaringer.

Og før noen tar seg bryet med å skrive en Great Wall of Text hvor de ber meg utdype mitt syn: Jeg kommer ikke til å svare på det. Enhver får gjøre seg opp sin egen mening på eget vis, og jeg orker ikke en meta-meta-(meta^N!)-debatt om moralfilosofi. Jeg har ingen klare svar og jeg er smertelig klar over at deontologi og dydsetikk ikke er særlig anvendelige de heller. Men min personlige, subjektive, og for mine meningsmotstandere trolig svært irrasjonelle antipati mot utilitarisme står i en særstilling, og jeg kommer neppe til å endre dette synet med det første. Jeg leste nylig gjennomnoen av Singers bøker og artikler på nytt og måtte bare konstatere at det var enda verre enn jeg husket. Men mot en intelligent og velinformert motdebattant ville jeg neppe ha klart å vise til noe overbevisende konkret. Men selv om det er vanskelig å tallfeste enkelte sider av livet, så betyr ikke det at de kan ignoreres. Etter mitt syn. Andre har en annen oppfatning, og hvem vet - kanskje de har rett. Jeg er åpen for at jeg kan ta feil, men jeg er ikke spesielt åpen for å falle ned i akkurat dette kaninhullet av en polemikk med hodet først en gang til. Det bærer sjeldent frukt.