Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Før i tiden tok man dette litt mer med ro:

"Non fui, fui, non sum, non curo," som det heter på den epikureiske gravskriften.

"Først var jeg ikke. Så var jeg. Nå er jeg igjen ikke. Så hva raker det meg?"


Eller som det heter i en annen bok, også en del av vår kulturbakgrunn:

"For det går mennesket som det går dyrene, den ene som den andre: Begge skal dø, samme livsånde har de alle. Mennesket har ingen fortrinn framfor dyrene. For alt er forgjengelig.

Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp. Når to ligger sammen, blir de varme, men hvordan kan den som ligger alene, holde seg varm?

Så gå og spis ditt brød med glede, og drikk din vin med glede i hjertet! For Gud har allerede godtatt det du gjør. Ha alltid hvite festklær på, la oljen flyte over ditt hode! Nyt livet med kvinnen du elsker, alle dine flyktige levedager, de som Gud gir deg under solen, ja, alle dine flyktige dager. For dette er din lodd i livet, midt i ditt strev og ditt arbeid under solen. Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har. For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom."


Og så går folk og snakker om fortidens menneskers "dødsangst" ... Mon ikke det er det moderne menneskes jeg-fiksering som avler denne?