View Single Post
Anonym bruker
""
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Takker for innspill! Psykopati har jeg litt lite tro på at jeg har, legger ikke mye vekt på hurtigtester heller

Den psykiske mishandlingen fra foreldrene sin side har neppe vært ondsinnet. De har gode intensjoner, men for lite innsikt i seg selv og for lite kunnskap om hvordan man oppdrar barn. Det de kan om oppdragelse har de lært fra sine foreldre, som sannsynligvis hadde lite peiling selv, så dette blir overført fra generasjon til generasjon. Det som forbanner meg mest er at de begge har hatt mange tiår på å lære å kjenne seg selv, finne ut av ting, men er fortsatt fastlåst i sine dysfunksjonelle tankemønstre og snevert verdenssyn. Jeg er forbannet på dem, men synes også oppriktig synd på hvor bortkastede og lite autentiske liv de har levd fordi de aldri har lært å se lenger enn sin egen nese.

Jeg har selv ikke forstått at disse menneskene har forgiftet meg i lang tid før jeg begynte å bo for meg selv. Jeg har stortsett alltid hatt en konfliktpreget forhold med dem, det var noe i meg som "fra starten av" var fiendtlig innstilt mot dem. Jeg innså etterhvert at jeg alltid har forstått, på et viss nivå, at disse menneskene påførte meg skade. Etter at jeg skjønte hva som foregikk, så begynte jeg å konfrontere dem direkte ang deres måte å kommunisere med meg på (nedlatende, konstant kritiserende, unødvendig spydig, mangel på aksept og respekt for mine valg, anklagende, konstante forsøk på å kontrollere, umyndiggjøring osv). Det ble ikke særlig godt mottatt, så klart, men jeg fortsatte å pushe på. Det ble mye krangling og diskusjoner, men til slutt ble det bedre. Det er bare ikke lett for dem å akseptere at de noen ganger har gjort noe feil, problemet pleide jo alltid å ligge hos han deprimerte og håpløse sønnen uten ryggrad. Endte ihvertfall opp med at de har lært å ikke "fucke" med meg mer, fordi jeg ble hyper vigilant mot alle forsøk på å bryte meg ned.

Kanskje har dem forstått, kanskje er dem faktisk glade i meg på en måte som foreldrene deres var glade i dem, kanskje ble de bekymret for å få en kniv under ribbeina. Det må sies at jeg aldri kommer til å begå noe drap, da lar jeg dem indirekte ødelegge livet mitt ytterligere. Ikke verdt det i det hele tatt. Men jeg har store forventninger til coronaviruset, for å si det sånn.