Så ikke programmet, men det hørtes fint ut.
Det er riktig som du sier, ingen heroin misbrukere har livsglimten i øynene lenger. De vet selv at de er på dypet, og at veien til land er hard.
Det er ingen ukjent til at vi mennesker oftere løper vekk fra problemene enn å gripe tak i dem, så derfor vil det være mer "naturlig" for en rusmisbruker, å ruse seg mer - enn å slutte.

Når man er kommet til stadiet hvor man er herionmisbruker og hjemløs, er det så å si no mercy for deg. Du kan ikke skaffe deg et ordentlig sted å bo, fordi du ikke har noen jobb. Du får ingen jobb, fordi du ser ustelt, sliten og rusa ut. Alt du har er dopet.

I min tidligere jobb samlet jeg hver dag etter stengetid, alle bakevarer (som jo må kastes hver kveld), og gikk ut til hangouten dems i Oslo. Det hendte til og med jeg satte på nye brett med bakevarer rett før stengetid, bare for å ha mer å dele ut.
Jeg blandt dem, var som et hamster blandt rever. De var mange, jeg var fremmed for de, og de trodde nok at jeg ville alt annet enn å være snill. Men dette klarte jeg å motbevise. Kveld etter kveld, kom jeg (jente) helt alene, totalt uredd for menneskene som andre normalt sett ville gått omvei for å slippe å gå forbi, delte ut boller og slo av en prat. De aller fleste av dem var hjemløse. Alle var heroinmisbrukere, og nøt andre stoffer i tillegg.
Jeg var veldig interessert i å være hyggelig, og det gledet meg stort å se at de begynte å sette pris på at jeg kom. Ikke fordi jeg kom med boller, men fordi jeg pratet med de. Et menneske som prater med andre mennesker, på en helt normal og menneskelig måte. Uten å dømme, rakke ned, eller trekke inn dystre ting.
Disse menneskene ønsker alle å komme vekk fra det de har drevet seg selv ned i, alle har sine grunner til å havne der, og jeg klandrer ingen.
De trenger omsorg og hjelp, slik som andre mennesker som lider.
Noen har gitt opp, og tar til takke med rusen og har null tro på at de vil få hjelp tilbake til det normale - med god grunn. Samfunnet og kommunen gjør svært lite for å hjelpe, og ikke minst følge opp narkomane som får, eller har fått behandling. Blir man ikke fulgt opp er det lett å trekke tilbake til gamle vaner.

Slike som Joakim og Trine er det altfor mange av. De har det vondt. Desverre. Og jeg skulle ønske alle ville behandlet de som vanlige mennesker, slik at de ville ha en sjanse til å få et normalt liv igjen.