Det er selvsagt idealet, og jeg er veldig enig at det burde være en kjerneoppgave for skolen. (Dessverre forsvinner slike dannelsesaspekter i iveren etter målbare faktakunnskaper, men det er en helt annen diskusjon).

Jeg mente ikke at det er positivt i seg selv å ikke ha kunnskaper om det man snakker om. Jeg bare tror at hvis den generelle holdningen man opplever er at man ikke skal uttale seg før man er ekspert, så vil veldig mange melde seg ut. De mest bastante derimot, de melder seg ikke ut, for de tror faktisk at de er eksperter. Det er dessverre ikke noen opplagt sammenheng mellom hvor kompetent man er og hvor kompetent man oppfatter seg selv, snarere tvert imot. En slik kultur vil heller drepe engasjementet og selvtilliten til folk med en gryende samfunnsinteresse, men trolig ikke fjerne en eneste idiot fra debatten.

Jeg har mye erfaring i å diskutere samfunnsspørsmål med ungdommer, og de sier skremmende ofte (særlig jenter) at de ikke tør å bruke stemmeretten sin fordi de ikke føler de vet nok. Strategien videre er dessverre ikke å lese seg opp, men å melde seg ut og tenke at politikk er en hobby for spesielt interesserte smartinger. Grunnlaget legges i stor grad tidlig, så jeg tror dessverre ikke at de automatisk begynner å søke denne kunnskapen og la seg engasjere som voksne heller, noe vi ser igjen i disse testene som er nevnt.

Det er selvsagt en vekselvirkning mellom engasjement og kunnskap, en slags spiral av positiv feedback. Men min erfaring er at det ofte starter med engasjement i en spesiell sak, og at kunnskap om den fører til kunnskap og engasjement i omkringliggende tema, og så baller det på seg. Jo flere knagger man har jo mer fester seg.

Men skal denne positive spiralen få fortsette, må man tåle at det i begynnelsen ikke alltid er helt samsvar mellom kunnskaper og engasjement. Jeg prøver å møte dem med motargumenter og kritiske spørsmål, men aldri med beskjed om at de bør holde kjeft fordi de ikke har peiling. Det er gjennom å argumentere at du får prøvd ut tankene dine. Som regel diskuterer jeg imot dem uansett hva de mener, bare for at de skal tvinges til å tenke gjennom egne argumenter.

Derfor blir jeg glad når jeg møter 16-åringer med radikale meninger på tynt grunnlag. Jeg er ikke så redd for at de ikke modererer seg og tilegner seg kunnskaper med tiden, jeg håper bare de beholder gnisten selv om de etterhvert oppdager at verden ikke er svart/hvitt.

Det er også en mer prinsipiell grunn til at jeg steiler litt av sånne utsagn som at man burde ha en viss minstekunnskap for å kunne stemme (selv om jeg ikke tror man mener det bokstavlig). Det er en skummel og udemokratisk tanke at meningene til de utdannede/"dannede" er viktigere enn "pøbelen" sine meninger. Selv om det sikkert er en sammenheng mellom kunnskaper generelt og hvor oppdatert man er på samfunnsspørsmål, kan det like gjerne handle om at ulike sosiale lag har ulike politiske interesser som skal ivaretas.

Hvor irriterende det enn er, så er idiotenes stemme-/brølerett faktisk en viktig del av et demokrati. Måten å få bukt med dem på er ikke å prøve å dempe dem men å få flere fornuftige folk til å engasjere seg og bruke sin stemme.

...og i den prosessen må man innse at for å bli god på noe så må man ha rom for å prøve å feile litt. Det gjelder politikk også. Redselen for å drite seg ut hindrer nok mange i Generasjon Perfekt å utvikle seg til "gagns mennesker" som det står så fint i skolens formålsparagraf.