Dette er jeg ikke enig i faktisk. Eller, jeg forstår godt frustrasjonen og mener at manglende allmennkunnskap kan være et problem. Men rent demokratisk mener jeg det motsatte er et mye større problem, nemlig den apatien som kommer av at man aldri føler man vet nok til å ha en kvalifisert mening.

Med fare for å høres ut som jeg er ca 50: Da jeg var ung mente vi helt sinnsykt mye om alt mulig som vi, sett i ettertid, hadde ganske sviktende grunnlag for. Jeg mistenker at jeg var en ganske slitsom og obsternasig vgs-elev. Men jeg synes det er trist nå å snakke med ungdommer i alderen 15-18 som ikke mener en damn shit, og bare aksepterer verden som den er. Det er jo f*** ikke noe opprør i dem i det hele tatt - noe de begrunner med at de "vet ikke så mye om det" og "spiller det noen rolle hva jeg mener". Det er ungdommens jobb å ha sterke meninger på tynt grunnlag. Har de engasjementet vil kunnskapene komme som en naturlig konsekvens av at de orienteter seg utover.

Mangler de derimot engasjement og opprør så sitter de fortsatt i sin egen boble og blogger om interiør og småbarnsliv når de er 35, og ender som analfabeter i tester om nyhetskonsum og økonomisk forståelse. Og ja, det gjelder dessverre spesielt mitt eget kjønn, i følge disse testene. Mulig det er flink pike-syndromet som slår inn allerede i tenårene, at de ikke tør å mene eller si noe som helst før de har kontroll på absolutt all informasjon om saken.

Man trenger ikke være noe übermensch for å kunne uttale seg om politikk, men man bør ha et visst kunnskapsnivå. Men å øke kunnskapsnivået starter med å dyrke engasjementet, ikke omvendt. Slik sett er det mye bedre å ha en viss mengde idioter som bruker stemmeretten enn en halv befolkning som bruker de mentale ressursene sine på å ta instabilder av pynteputer og ikke befatter seg med noe som skjer utenfor hagegjerdet.